Det ondes problem

Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye hat, vold og ondskap i verden?

Du har sikkert sett rundt deg og sett at det er drap, urettferdighet og ondskap og tenkt «Her kan det ikke finnes en god og rettferdig Gud.»

Vi må imidlertid begynne med å finne ut av hva ondskap er. Hva er «ondt»?

I ordet «ondt» ligger det et begrep om et «burde». Du ser noe ondt skje, og du tenker «Slik burde det ikke vært.» Det burde ikke skjedd. Det burde ikke vært tillatt. Se på det Hitler gjorde, se på det Stalin og Pol Pot gjorde, eller se på volden i midtøsten.

Det burde ikke vært slik som det ble.

Problemet er bare at dersom Gud ikke finnes, og vi lever i et rent ateistisk (ikke-teistisk, altså gudløst) univers, så er det jo slik at alt som skjer bare skjer. Det finnes ikke noe «burde». Alt skjer på grunn av den blinde, omsorgsløse, upersonlige kraften bak tid + tilfeldighet + naturlig utvalg. Ingen ting «burde» skjedd eller ikke skjedd. Det beste du som ateist kan si er at du ikke liker noe, eller ikke foretrekker det slik.

Du liker ikke mord. Du liker ikke etnisk rensing. Du foretrekker ikke voldtekt. Men det blir bare dine personlige preferanser. Du kan ikke kalle det «ondt» fordi det er ingen måte verden «burde» vært på.

På 70-tallet var det en ateistisk filosof som het Arthur Allen Leff som jobbet ved Universitetet i Yale som skrev et essay som het «Unspeakable Ethics, Unnatural Law» som tok for seg akkurat dette.

Der resonnerte han seg frem til at dersom man tok bort Gud, slik ateister gjerne gjør, så er det to ting du kan grunngi moral i. Enten får alle mennesker lage sin egen moral, men da er problemet at du har ca syv milliarder forskjellige oppfatninger av hvem som får dømme i moralske spørsmål, og ingen kan si at noe er hverken rett eller galt. Eller så får staten bestemme hva som er rett og galt, og da har du flertallets tyranni. Uansett hvem av de to du velger, så kan du da hver gang noen sier til deg at du burde gjøre noe, respondere med «Ja vel. Hvem sier det?»

Alle moralske påstander om godt og ondt er totalt meningsløse dersom det ikke finnes noen gud, fordi det i et ateistisk perspektiv ikke kan handle om noe annet enn personlig preferanse.

Men saken er at vi ikke kan leve på den måten.

Av en eller annen grunn har vi alle nedarvet denne forståelsen av rett og galt. Vi reagerer instinktivt på vold, drap og urettferdighet, og sier «Nei, det er galt. Det er ondt. Det burde ikke være slik.»

Men dette skriket som kommer fra dypet av mennesket gir bare mening dersom det er en Gud bak universet som gir grunnlaget for godt og ondt, og ekte moral. Paradokset her er at i det øyeblikket du sier «Ondskap, derfor ingen Gud» så har du samtidig åpnet opp for at det går an å argumentere for Gud ut ifra de samme premissene du har lagt til grunn for å avvise Gud.

Det at ondskap eksisterer fører oss ikke vekk fra Gud, men fører faktisk til at vi ser at det er en god sjans for at Han faktisk finnes.

Men det fører oss videre til neste spørsmål som er «Ja, vel, hvis Gud finnes, hva har han gjort med ondskapen?» Og akkurat det har kristen tro veldig mye å si om!

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke

Du har kanskje sittet og hørt noen skryte av hvor fulle de ble på fest i helga. Og så skryter de av å ha gjort et eller annet teit, hvem «prøvde seg» på hvem, hvor mye drakk de, hvor sterkt var det de drakk. Det kan være vanskelig å forholde seg til. Hvordan skal du reagere? Du kan le med, eller være stille, himle med øynene eller si «Hvem bryr seg?». Det kan hende de synes du er teit som prioriterer annerledes.
Tenker du på folkene rundt deg som noen du skal overleve? Eller kanskje ser du på dem som misjonsmark? Tenker du «Jeg har mine egne venner, og trenger ikke forholde meg til dem.»
Eller er du av de heldige som ser på dem som medmennesker?

Problemet er hvordan vi tenker om andre mennesker som er annerledes enn oss. Vi har et holdningsproblem. Spesielt dersom vi har Jesus som forbilde.

Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matteus 9, 9-13 BM11)

Tollere og syndere er bibelske ord for folk som lyver, stjeler og er litt på kjøret. Fariseerne (de religiøse nerdene) tenkte at Jesus , som tross alt var en respektert religiøs lærer, burde holde seg for god til å være sammen med slike folk, men Jesus avviste denne tankegangen.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.
(Lukas 15, 1 BM11)

Jesus tilbrakte mye tid sammen med folk som var utrolig ulik ham selv, og som levde liv som var veldig på kanten. Og selvsagt var det en hel del pliktoppfyllende, religiøse folk som ikke likte det og som klagde over at Jesus prioriterte de syke fremfor dem selv.

Saken er at vi alle er syke, men det er ikke alle som vil innse det. Vi som kaller oss kristne løper en stor risiko for å være skinnhellige, fordomsfulle og avvisende ovenfor dem som tydelig trenger Jesus. De som ikke kaller seg kristne opplever derfor ofte at vi kristne oppfører oss ugreit. Enten ved å være stille, himle med øynene, eller på en eller annen måte vise at vi ikke liker dem.

Kaller du deg en kristen?
Kristen betyr «Som Kristus». Du er kalt til å være en liten Jesus, og da skal du ikke gjemme deg bort i kirka og spille ludo og se på gullrekka på TV i helga. Det er helt fint å være på møte, treffe andre kristne, og høre om Jesus, men du er kalt til å være lys og salt også!
Og det gjør du utenfor kirka, og utenfor stua. Du må ut til der de er de som snakker om hvor fulle de ble, og hvor mye teit de har gjort.
Jeg sier ikke at du skal bli som dem, drikke deg full og skryte av at du gjorde et eller annet teit. Du skal stå i kampen, og gjøre som Jesus ville gjort!

Be for dem, og kanskje til og med sammen med dem. Og ikke be om at de skal ta til fornuft og bli som deg, men be for at Jesus må møte dem der de er. Be for familiene deres og for at det skal gå bra med dem.

Snakk med dem og vis interesse for livene deres. Hva liker de å gjøre? Hva tenker de om fremtiden?

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og vi er alle syke.