Å stole på Gud i motgang

Det er en del gamle «ordtak» som gjentas til det kjedsommelige her i Norge. «Life is tough and then you die», «Drikk, pul og stjæl, du skal dø allikavæl..» og så videre.

Det var en gang en mann som hadde et budskap. Han var overbevist om at beskjeden hans måtte ut til hele verden. Så han la ut i verden for å fortelle det han hadde på hjertet. Det første som skjedde var at kollegene hans begynte å hate han. Det gikk så langt at de begynte å snakke sammen om å ta livet av han. På et punkt angrep de han med stokker og steiner. Likevel fortsatte han å fortelle sitt budskap til menneskene rundt seg. Så en dag da han var på reise til en annen by, så ble skipet hans fanget av en storm og forliste. Likevel fortsatte han å fortelle verden sitt budskap. De truet ham, men han fortsatte å fortelle. De pisket han, men han fortsatte å fortelle. De fengslet han, men han fortsatte å fortelle.

Alt så ut til å gå galt, og til slutt henrettet de han.
Livet er tøft.

I livet er det slik at ting vil gå galt, enten du vil det eller ikke. Folk som du elsker vil avvise deg, du vil miste både ting og personer du er glad i, og drømmene dine vil knuses. Hvis de ikke allerede har blitt det, så vil de bli det en dag.
Alt du synes er verdifullt kan bli revet i stykker rett foran deg. Du vil bli etterlatt knust og ødelagt, og du kan ende opp redd, ensom, bitter, såret og ufølsom. Du setter kanskje opp noen psykiske murer rundt deg, og det er mulig du trenger dem sårt for å overleve. Livet er tøft.

Enda en historie om en gutt på tretten år. Han hadde vokst opp i England i et kontrollert og veloppdragent miljø i den britiske skolen. En dag ble han kastet inn i en uregjerlig amerikansk high-school der det fløt dop. Noen av dere som leser dette kjenner igjen beskrivelsen av en videregående skole med rusproblematikk, men for den unge gutten på tretten år var det et sjokk. Han var yngst i klassen på tretten år hvor alle andre var minst 15. Og han var kristen. Og på toppen av det hele mente han at alle andre burde være det også. Og alle hatet han for det. Greier du å se for deg en mer traumatisk tid i livet? Han ble ertet, mishandlet, slått og hatet.
Trettenåringen brukte mange kvelder på å gråte seg i søvn. Hvordan kunne han få slutt på alt sammen? Hvordan kunne han bli kvitt smerten av å bli avvist og mobbet? Gutten brukte mange timer på å spørre Gud «Hvorfor?». «Hvorfor lar du meg gå gjennom dette? Hva må jeg gjøre annerledes? Hvorfor?»

Livet er tøft, og trettenåringen begynte å bygge opp forsvarsverk, og han begynte å slutte å stole på Gud. Fordi Gud var den som hadde gjort dette mot han. Han gikk fortsatt i kirken og gjorde alle de kristne tingene, men han hadde sakte men sikkert sluttet å stole på Gud.

Folk begynner livet sitt i en relasjon. Etter hvert forelsker de seg, og planlegger å gifte seg og snakker om fremtiden. De har drømmer. Så en dag sier personen de har forelsket seg i at «Nei, jeg kan ikke gifte meg med deg.» Det er slutt, og de skiller lag. Men det er mye som er verre enn dette. Det kan hale ut og ingen skiller lag med en gang. Det fører til at man kanskje begynner å få håp igjen før den andre parten plutselig bryter opp, og ikke bare knuser håpet, men river det i stykker og tråkker på det. Da er smerten alt som er igjen. Og da begynner en å spørre «Hvorfor?». «Hvorfor lot du dette skje, Gud?» Og en begynner å avvise Gud, fordi Gud var den som lot dette skje.

For mange år siden fikk jeg en CD av en venninne av et band som heter Jerusalem. Jeg likte ikke skiva først, men etter noen år så tok jeg den fram og hørte mer nøye på den. Platen begynner med et rop om tilstanden i verden. Den er på vei ned i ødeleggelse. Vi har Sodoma og Gomorra over alt. Sodoma er Europa, Sodoma er Sverige, Sodoma er Tyskland, Sodoma er vår by og ingen bryr seg lenger.

Men. Så fikk vi Jesus. Verden er på vei ned i en spiral, og vi ser katastrofen komme. Men vi fikk Jesus.

Jesus er ikke bare en frelser. Han er hele vårt liv. Livet er tøft, men vi har håp!

Ja, det er vel og bra, sier du kanskje. Du lurte ikke på om du skulle bli reddet ut av verden en eller annen gang etter at du dør. Du har ingen problemer med å tro på det. Det er akkurat NÅ at problemer eksisterer. «Kommer jeg til å overleve akkurat nå?»
Vi har et håp, og det er ikke bare for vår frelse, men også for morgendagen! Fordi for 2000 år siden så kom Jesus til jorden og led alt det vi lider. Det er Gud selv som sier til deg «Jeg bryr meg.» Gud forstår fordi Gud har opplevd lidelse.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Du kan komme i dag fordi Gud ikke bare har reddet oss fra evig fortapelse, men han styrker oss og gir oss fred også i dag!

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. (Jesaja 40:28-31 BM11)

Gud er en Gud av nåde og barmhjertighet.

Slutten på historien er ikke at to ensomme mennesker møtes, gifter seg, og forblir ensomme. For hvis de ydmyker seg for Gud og stoler på ham, så er det håp. Da er livet verdt å leve.
Vi tenker gjerne på relasjoner som noe mellom mennesker, og da gjerne mellom en mann og en kvinne. Saken med Gud er at Gud ikke er en mann. Ja visst omtales Han som «Han», «Far» og «Herre», men vi vet også at Gud er ånd. Han er ikke som en mann, for han forlater oss aldri. Det er håp. Livet kan leves i glede. Ved nåde kan vi få se at Gud er så mye større enn et menneske! Han er trofast og slipper deg aldri.

Det handler ikke om å leve i trass og dø i trass. Det handler om å stole på at Gud vet det beste for deg, fordi vi vet at Jesus har lidd med oss.