Når vennene svikter

Samtale

En dame kjørte en gang til flyplassen. I bilen var det en annen passasjer også. Når hun spurte hvorfor han var på reise, svarte passasjeren at en forretningspartner plutselig hadde omkommet, og at han måtte dra av sted i begravelsen. Damen misforstod hva mannen hadde sagt, og svarte «Så flott da!». Hun forstod med en gang at hun hadde sagt noe upassende.
Litt flau, sa hun «Unnskyld meg.»
Da mannen gjentok svaret sitt, forstod hun at hennes høflige svar hadde vært en katastrofe.

Jeg skriver denne andakten over kapittel 8 i Jobs bok. Jobs venner har begynt å si temmelig upassende ting til Job, men de forstår det ikke. De bare fortsetter, selv om det de sier sårer Job.

Mye av det de sier er utmerket teologi. Mye av det de sier kunne jeg selv funnet på å sagt fra prekestolen. Uheldigvis (for dem) passet ikke utsagnene deres på Job og hans situasjon. Det vi kan lære av det, er at den konvensjonelle visdommen ikke alltid er riktig. Vi må tenke oss nøye om, og be, når vi skal si noe på vegne av Gud.

Job har tre venner.

Venn nr 1, Elifas.

Alle de tre vennene til Job bruker det samme resonnementet for å forklare hvorfor Job har det som han har det. Vår fordel i Jobs bok er at vi vet at det ikke er Jobs feil at det skjer ulykker.

Det største problemet hos Elifas er holdningen hans. «Om noen vil tale til deg, orker du det? Men hvem kan vel la være?»
Han er arrogant. «
Ja, dette har vi gransket, og slik er det. Hør det og ta det til deg!»
Så er det argumentene hans. Han påstår at hans visdom kommer fra personlig observasjon, og ut fra det har han trukket følgende resonnement:

1. Gud belønner de som adlyder ham.
2. Gud straffer de som gjør synd.
3. Job lider, altså må han ha gjort noe galt.

Videre påstår han at Gud disiplinerer Job.

1. Gud vil velsigne Job igjen (5, 19)
2. Velsignelse betyr at han skal unnslippe all lidelse.

Vi vet ut fra vår posisjon i starten av Jobs bok at dette ikke er tilfelle.

Venn nr. 2. Bildad, tradisjonalisten. Job 8.

Bildads utfordringer er de samme som hos Elifas.
Først ut er det hans holdninger. Han er hjerterå, og viser ikke medfølelse med Job. «Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold.» (8, 4)
Han argumenterer ikke ulikt Elifas:
Han sier at hans visdom kommer fra tidligere generasjoner, og at tidligere generasjoners nedfortellinger viser at Gud alltid har handlet på denne måten. Altså at Gud straffer de som synder. Det at dette skjer med Job kan bare bety at Job har glemt Gud og har oppført seg dårlig. Han mener at Job må stole på Gud.

Venn nr 3, Sofar, den religiøse.

Igjen er det holdningen vi ser først på. Han er sint på Job. «Ditt tomme snakk gjør folk tause. Du spotter uten skam» (11, 3)
Sofar er den mest arrogante vennen Job har. Det kan vi se på måten han argumenterer på:
Han påstår at hans visdom kommer fra Gud, og at synden er glemt og tilgitt. Hvordan kan Sofar vite dette?
Han påstår at om bare Gud ville tale, så ville han sette Job på plass. Man skal ikke stille spørsmål til Gud. Det beste, i følge Sofar, er å vise uretten bort, og legge av seg all synd, og på den måten gjøre Gud glad igjen.

Det er mye av dette som florerer rundt oss i dag også. For ikke så lenge siden var den en debatt om synd var en direkte årsak til sykdom. Det var en profilert predikant som gikk ut i media og sa at om man ikke syndet, så ble man ikke syk, og at derfor måtte all sykdom være en konsekvens av synd. Selvsagt holder ikke slikt mål, ettersom folk kan bli født syke. Job så også at dette ikke holdt mål, ettersom han ikke hadde gjort noe galt i Guds øyne.

Det Jobs venner gjorde, og du ikke bør gjøre.

Ikke gjør feil antagelser om hvordan vår lidende venn har det.
Det er to utsagn vi må holde oss vekke fra. Det første er «Jeg vet akkurat hvordan du har det». Du gjør ikke det. Om du gjør det, så vil ikke din venn føle at du gjør det. Dette utsagnet gjør at man skifter fokuset fra din venn til deg selv, og da spesielt om du følger opp med forklaringen på hvorfor du vet akkurat hvordan din venn føler seg.

«Ikke føl det på den måten». Ikke fortell at man ikke skal være deprimert, sint eller negativ. Vi forteller gjerne vår venn at Gud elsker han eller henne, så de skulle ikke trenge å føle seg slik.
Å fortelle dette gir vedkommende bare enda større grunn til å føle slik han eller hun gjør. La heller din venn vite at du er der, uansett hvor negativ man måtte være.

Å gjøre feil antagelser om Guds plan bak lidelsen.

Å misbruke religion er et stort feilsteg, men dessverre et ganske vanlig feiltrinn. Mange kristne pleier å si «Gud forsøker nok å lære deg noe.»
Dette er en temmelig nedlatende holdning. Du har kanskje peiling, men du har ikke alle svarene. Vi er ofte sløve, ufølsomme og usympatiske.
Jobs største klage er at vennene hans ikke har noe medfølelse for ham. «Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige
Når mennesker er syke eller i sorg, er de følelsesmessig skjøre.
Husk at man trenger mye bekreftelse, selv på små ting.

What to do?

«Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» (Jakobs brev 1, 19)

Nøkkelen til å være en god lytter, er å slutte å snakke. Vi er gjerne ivrige etter å få slutt på lidelsen hos andre, og da er vi kjappe til å si noe «lurt».
Se på Job. Han legger fritt ut om hvordan han har det, men han vil at vennene skal tie stille.

Hvordan responderer vi når noen har det vondt?
La oss lytte til en ekspert.

Paul Welter sier at «en respons, ikke lengre enn 12 sekunder, er vanligvis en effektiv lengde i en rådgivnings- eller hjelpende situasjon
På 12 sekunder rekker man å si en eller ti setninger, eller totalt ca 25 ord.
Welter sier at «en konsekvent respons med lengde på over 20-30 sekunder, gir oss et stort problem.»
Det vi kommuniserer ved å svare lange svar er, «Jeg vil heller snakke TIL deg eller MED deg.»
Dersom responsen din er for lang, vil den ta bort fokuset fra den du snakker med, og flytte det over til deg selv, og da hindrer vi den hjelpende prosessen i å komme videre.

En av grunnene til at vi heller snakker enn å lytte, er at vi ikke liker å møte negative følelser.
Vi føler oss ikke komfortable når venner er sinte på Gud, eller hvis de føler at de mister troen. Disse følelsene utfordrer vår egen tro, og vi har ingen enkle svar til dem.

Å lytte krever en forståelsesfull ånd.

Det handler om mer enn å ikke snakke. Prøv å forstå hva som ligger bak ordene vi hører. Etter å ha lyttet, så vis vennen din at du har hørt. Ofte er en setning nok. Deretter kan vedkommende oppklare, eller legge til mer informasjon.

Henri Nouwen sier i boken «Out of Solitude, «When we honestly ask ourselves which persons in our lives mean the most to us, we often find that it is those who, instead of giving much advice, solutions, or cures, have chosen rather to share our pain and touch our wounds with a gentle and tender hand.»

Vis medfølelse. Å bare være der for noen, gjør et inntrykk. Be for dem når de ikke føler de kan be selv. Rekk ut en hjelpende hånd.

Løsningen.

Tre ting som ikke fungerer:

1) Job kan ikke glemme hvordan han har det. (9, 27) Å legge på et smil vil ikke fungere.
2) Job kan ikke rense seg selv. (9, 30) Hvis Gud ikke vil ha ham ren, så vil ingen ting fungere.
3) Job kan ikke saksøke Gud og forvente å vinne. (9, 32)

Det vi trenger er en dommer, en mekler. (9, 33)
En som kan stå mellom to parter. En som er ærlig og ikke har en egen agenda oppi det hele. Bare da vil vil smerten gå bort.

Det Job lengtet etter, har vi fått i Jesus. Han er mellommannen mellom Gud og mennesker (1. Tim 2, 5)! Han har «vært der», og opplevd smerte akkurat som oss.

Jesus er den vi kan stole på fører vår sak.

Lidelse

Tog Skopje

Hva gjør du når noen lider? Kanskje de har fått dårlige nyheter, og de er i nød – hvordan takler du situasjonen? Jeg mistenker at mange av oss ønsker å hjelpe, ønsker å gi noen trøst, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi er redd for å bli involvert, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller hvordan vi skal si det, så vi rygger litt unna. Eller kanskje vi bykser inn i det altfor fort og brutalt og alt går galt.

Hva hvis personen begynner å snakke, og en flom av ord kommer ut – noen sjokkerende ting, ting vi ikke var forberedt på, ting vi ikke forventet å høre. Jeg skal skrive litt om mine tanker bak Job 3, og da er det kanskje akkurat her vi befinner oss. Lyttende, uten å vite helt hva jeg skal gjøre med Jobs tanker og følelser og ord, som driver av sted.

Hva om den personen som sliter er deg? Er det ok å føle slikt? Er det en plass for tvil, mørke og forferdelse i det kristne livet?

Jeg har møtt noen kristne som mener at man ikke kan føle på vonde følelser når man er kristen, fordi Jesus har satt oss til frihet og vi skal bli fylt av Den Hellige Ånd og føle glede og lykke.

Det jeg foreslår vi gjør er noe vi er befalt å gjøre i Romerne 12, 15. «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. » Vi er nok bedre rustet for en fest enn en sorg, men vi er kalt til å gråte sammen med dem som gråter.

Enkelte har referert til kapittel 3 som Jobs Getsemane. Det er det stedet hvor Job er testet, og på overflaten ser det ut til at han har feilet – klage og fortvilelse snarere enn ydmyk underkastelse. Det er tre hovedtrekk i Jobs klage – hans fødselsdag, hans ønske om død, og hans klage mot Gud.

Husk at dette er utgytelser etter en uke med angst. Han har sittet stille på haugen av aske, og skrapt sårene sine mens tankene har rast gjennom hodet hans, og angst og hjelpeløshet har hele tiden bygd seg opp. Det ligner på hvordan vi finner profeten Elia etter hans store seier over Ba’al-profetene, og som svar på Jesabels drapstrusler løper han bort og ber

«Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»
(1. Kongebok 19, 04).

Først klager Job på sin fødselsdag. Ikke på den måten noen av oss beklager at enda en bursdag kommer med økende alder, men han klager på det faktum at han ble født. Legg merke til den store mengden av forbannelser han ramser opp mot dagen for hans fødsel:
Vers 2-9: – la dagen gå til grunne, la det bli mørke, la skyer legge seg over den, mørke gripe den, la den være ufruktbar, mørk, forbannet. Hvorfor ønsker han alle disse tingene over sin fødselsdag? Fordi han ønsker han aldri hadde vært født. Til tross for et langt og velstående liv med lykkelige øyeblikk og et godt hjem, så ser vi sammenlignet med forrige ukes elendighet, at han ønsker han aldri hadde levd.

Selv om dagen har hatt aldri så mye solskinn, fører natten med seg fortvilelse og frykt. Alt mørkner og blir svart, og alt Job kan se nå er de problemene han står overfor og føler på i sitt tap og sin lidelse. Dødens tungsinn er å foretrekke fremfor den smerten han nå opplever, tror han.

Så finner vi Jobs ønske om død. Fra der han sitter oppå askehaugen, mener Job at graven er å foretrekke – og han lengter mer etter døden enn etter skjulte skatter (vers 21). Hvorfor er det slik at døden synes å være så attraktiv at han ville juble og fryde seg når han finner graven (vers 22)? Det ser ut til at Job ser på døden som et sted for hvile og søvn (vers 13), fri fra de smertene og byrdene han nå bærer på.

Døden virker som en stor opptur. Se på vers 19:

Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

Det er det som omtales som «dødens demokrati» – konger og dronninger, prinser og prinsesser, fanger, slaver, alle er der sammen og lever i frihet og fred. Dette virket sikkert attraktivt for den som hadde vært den største mannen i øst, men så hadde mistet alt etter en serie forferdelige hendelser.

Lengten etter døden er noe vi ser i bevegelsene for aktiv dødshjelp, eller assistert selvmord. Vi har de siste årene lest i avisene om folk som reiser utenlands for å få hjelp til å ta sitt eget liv, fast bestemt på å ende sitt liv slik de selv vil. Men legg merke til at Job aldri tenker på å ta sitt eget liv. Selvmord er ikke et alternativ for han. Selv om Job klager og skriker, så erkjenner han at Gud er tilstede i disse omstendihetene.

Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige
(Job 3, 20)

[Hvorfor er lys gitt] en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham?
(Job 3, 23)

Selv om Job klager, er han klar over at Gud er til stede, og at han har fått lys og liv midt i lidelsen. Se tilbake til kapittel 1, vers 10. Satan anklager Gud for å beskytte Job. En kommentator skrev en gang at sikringen og beskyttelsen var blitt et fengsel for Job. Lytter Job nå til stemmen til demoner, plaget av halvsannheter som vris for å få maks effekt?

Job fortsetter sin klage mot Gud med sukk og stønn. Det viser seg at dette er hva han hadde fryktet hele tiden, at selv i de gode dagene var det en frykt for det hele skulle bli tatt bort.

Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå.
(Job 3, 25)

Vers 26 oppsummerer klagen hans så langt. Hans liv er stikk motsatt av hvordan han forestiller seg døden: Han har ikke fred (vers 18), han er ikke stille (vers 13), og han har ingen hvile (vers 17).

Så hva sier man til Job? Hvordan håndterer vi denne flommen av fortvilelse som er sluppet ut etter en ukes stillhet? Vil du gå opp til ham og si «Ikke bekymre deg Job», «Det ordner seg»? Vårt råd om å fortsette å be og ha tillit virker nesten banalt i lys av hva han har sagt. Vi har to fordeler ved å se Job fra den vinkelen vi gjør i Jobs bok. Vi vet hvordan det vil ende opp, og vi vet også om diskusjonen i himmelen. Men Job vet ingen av delene. Han er midt i det hele og han responderer på det han ser.

Det er to ting vi må huske her. Først snakker Job om en «mann som ikke finner vei» (vers 23). Dette betyr at veien er skjult for mannen som skal vandre på den. Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg lenger, er fraværende, fjern eller ubekymret. Her ligger selve essensen av den troendes vandring med Gud: Vi vandrer ved tro, og ikke ved synet – vi vet ikke hva som er rett rundt hjørnet – ellers ville det være «sebart», og ikke tro. Det er bare gjennom bortgjemthet, gjennom lidelser, at vår tro er testet og bevist. Det faktum at vi har lys og liv er beviset på at Gud ikke er ferdig med oss! Det gjør at vi kan fortsette å tro.

Den andre tingen vi må huske på, er Guds dom over Job. Gud snakker om sin «tjener Job» i det første kapitlet (1, 8 og 2, 3), og igjen i kapittel 42 når han forteller vennene

«Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.»
(Jobs bok 42, 7).

Jobs utbrudd er ikke regnet som synd, og Job frelse er ikke i tvil – selv den stødigste troende kan ha en mørk natten i sjelen, samtidig som han sitter godt i Herrens hånd.

Så hvordan responderer vi til Job? Hva ville du si til Job etter utbruddet hans? Kanskje vår klokeste reaksjon i kjølvannet er, som Romerbrevet sier, «gråt med dem som gråter.» Guds svar er 35 kapitler unna ennå. Vi må be sammen med og for dem vi vet kan gå gjennom slik angst som Job hadde.

Job spør hvorfor lyset er gitt, og grunnen til at døden ikke er gitt. Når vi ser tilbake fra denne siden av Golgata, ser vi Jobs spørsmål med en annens ord som ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor …?
På grunn av den forlatte er vi aldri alene, og han står med oss når vi lider. Som en moderne sang uttrykker det: «‘I’m forgiven because you were forsaken, I’m accepted, you were condemned… Amazing love, how can it be, that you my king should die for me!»