Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?

Jeg og kona fikk den nye oversettelsen av Bibelen til jul, og jeg har begynt å lese. Den utgaven vi fikk er delt i tre deler; 1. mosebok til og med Ruth, Jobs bok til og med Malaki, og hele Det Nye Testamente.

Jeg tar for meg bok nr 2 først, og starter derfor med Job. Jeg begynte først med kapittel 1, selvsagt, og vil her legge ut noen tanker om dette kapittelet.

Jeg håper å fortsette med denne vanen ut Malaki, dersom jeg ser at det går an.

Job virker som en veldig bra fyr, og jeg tror folk flest ser på seg selv som skikkelige folk. En del ender da opp med samme spørsmål som Job; «Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?»
Vennene til Job forklarte dette med at man måtte ha gjort noe galt for at det skulle skje noe ondt med en, men Job kjøpte ikke den forklaringen.
Det finnes rett og slett ingen enkle svar på dette.
Job er ikke tilfeldig observatør i denne historien. Han sitter ikke i lenestolen sin og vurderer noen andres situasjon. Job er ingen lenestolteolog. Han en rullestolteolog. Job kjemper med disse spørsmålene (og hans såkalte venner) fra toppen av en haug med aske, etter å ha blitt personlig rammet.

De første versene av Jobs bok gir oss en fin introduksjon av Job selv. Dersom du har lest Jobs bok, så er det flere ting du kan ha lagt merke til. For meg var det at han hadde utrolig mye. Han hadde mange tusen dyr og mange barn. Han hadde mange tjenere og mye penger. Det står så i vers 3 at han var «den største blant folkene i øst.»
Det som gikk mest inn på meg var det aller første som blir nevnt: «Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.»

Det vil ikke si at Job aldri syndet. Han var ikke uskyldig ved å være perfekt. Det er heller sånn at han var ulastelig og rettskaffen fordi han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde. Han var en som fryktet og derfor stolte på Gud, og vender seg bort fra det onde.

Job er en sånn man ønsker seg i menighetsrådet, eller i eldsterådet. Dersom han hadde hatt evnen til å lære fra seg hadde han nok blitt oppmuntret til å tenke på ordinasjon. En solid og «skikkelig» kristen. En søyle i samfunnet.

Men så, i løpet av bare én dag, blir hele hans tilværelse snudd opp ned. Det er som en personlig Utøya-katastrofe. En 11. september som rammer hans eiendom, familie og helse. Dette fortsetter og fortsetter, og ser ikke ut til å stoppe. Tjenerne hans kommer løpende til han for å fortelle om den ene katastrofen etter den andre. Hver for seg ville hendelsene ha vært tragiske, men til sammen blir de katastrofale. Først får han høre at oksene og eslene er tatt av Sabeerne. Deretter kommer enda en tjener og sier at Guds ild (torden?) tok  sauene. Deretter tok kaldeerne kamelene og drepte tjenerne som var i nærheten. Så kommer det verste av alt: Alle de ti barna hans var blitt drept. Han var etterlatt med bare fire tjenere og en kone. Det var rett og slett en katastrofe.

Hvordan ville du reagert? Ville du gjort slik Job gjorde videre?

Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba. Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

(Jobs bok 1, 20)

Hans første reaksjon var ikke å forbanne Gud, men å tilbe Gud. Hans sikkerhet var ikke i hans eiendeler, men i Gud.

Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!

(Jobs bok 1, 21)

Legg merke til at dette ikke er den typiske «Que sera sera«, «det som skjer, det skjer«, «whatever will be, will be«-holdningen. Han sier ikke at «vi skal nok takle det, uansett hva som skjer«, og han skylder ikke på uflaks, tilfeldigheter eller skjebne.

Nei, det Job uttrykker er en fast, urokkelig tro i møte med fryktelige hendelser. Han anerkjenner Herrens suverenitet, både i å gi og å ta, og vil velsigne Herren uansett.
Husk hva Paulus sier i Filipperbrevet 4, 12-13:

Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Men selv nå lurer du kanskje på hvordan Job kunne gå gjennom en så smertefull periode. Hvorfor rammet all denne ondskapen han?

I populær tenkning er det ofte en slags idé om form for kosmisk karma. Det du gir er hva du får. «Gjør gode ting og gode ting vil skje med deg«. Eller gjør dårlige ting og pass på.

Men selv inne i kirken kan vi se denne typen ting – hvis du betaler kollekt, eller deltar på alle møtene eller gudstjenestene, eller er hyggelig mot folk, så vil gode ting vil skje med deg. Og hvis noe galt skjer, så må det være fordi Gud ikke liker deg – eller du må ha gjort noe virkelig ille. I løpet av de neste innleggene vil vi se dette komme opp i boken som Jobs «trøstere» (altså venner), som prøver å bruke denne typen velstands-teologi mot Job. Det er virkelig intet nytt under solen.

Så gjorde Job noe galt? Var han en skap-synder som måtte lide under sine ugjerninger? Er det en enkel sammenheng mellom godhet og velstand, mellom ondskap og dårlig helse?

Det ville vært så lett hvis det var slik. Da kunne man gått rett til Rikshospitalet og forkynne omvendelse fra store synder, fordi de verste folkene hadde vært innlagt med de verste sykdommene. Men det er ikke sånn. Vi ser kristne som går gjennom enorme lidelser, eller som er rammet hardt av sykdom i ung alder, mens den ugudelige går fra mye penger og et godt liv til mer penger og et bedre liv. Vi ser troende slite med å livnære seg av dårlige avlinger, og må leve sparsommelig, mens syndere kaster mer mat enn de spiser.

Bak kulissene, ute av syne for Job, det er en annen serie med hendelser. Vi ser dette i vers 6-12. Det er som om TV-programmet kutter fra den jordiske scenen til det himmelske tronerommet, og deretter tilbake til jorden. Den samme bevegelsen frem og tilbake gjentas i kapittel 2. Vi ser hele greia, men Job er uvitende om hva som har skjedd.

Det vi ser bak kulissene hjelper oss til å forstå mer enn Job kan vite, og hjelper oss til å se litt bedre hvordan dette grusomme kunne skje, og hvorfor vi noen ganger står overfor lidelse.

Vers 6 presenterer oss med hoffet til kongen i det himmelske tronerommet. Sønner av Gud (engler) er til stede, og blant dem er Satan. Satan betyr bokstavelig anklager, og den nye oversettelsen sier «Anklageren» her i stedet for «Satan». Det er fristende å se for seg en slags åndelig Riksadvokat, med ansvar for å anklage for et eller annet. Hans jobb er å undersøke om Guds folk er som de burde være, og få anklaget dem for en forseelse.

Gud bringer samtalen inn på Job, og Satan reagerer. Selvfølgelig tilber Job Gud – bare se hvor mye han tjener på å være trofast mot Gud. Hvis Gud beskytter ham og gir ham så mye, ville ikke Job være en tosk om han ikke tok parti med Gud? Men Satan mener det at dersom Jobs rikdom var borte, så ville Job forbanne Gud.

Det er et utfordrende spørsmål, er det ikke? Hvorfor tilber vi Gud? Gjør vi det bare fordi vi får noe ut av det? Hvordan er dine motiver? Det er dette spørsmålet som går igjen i hele Jobs bok: Er troen ekte eller falsk?

Gud tar utfordringen, og tillater Satan å ta bort alt det Job har, men uten å røre Job selv. Så løper Satan av sted og planlegger den ødeleggelsens dag som kom. Job visste ikke hvorfor det skjedde, men han bestod utfordringen. Satan sa i vers 11 «Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.», men vers 22 slås det fast at «Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.» Så det er 1-0 til Gud.

Så selv om Job ikke vet hva som skjer foran Guds trone, så er det saker og ting vi kan lære av dette. Det er tre viktige ting å legge merke til her, som vi tar med oss i innleggene som kommer:

  1. Satan har reell innflytelse. Satan er faktisk anklager av menneskene, og han blir hørt av Herren. Men la det være klart –
  2. Gud er helt suveren. Satan og Gud er ikke to like mektige agenter som er i konstant kamp, som får overtaket på hverandre ettersom ting går fram og tilbake mellom dem. Nei, Gud er suveren – Herren regjerer, og Satan er underlagt ham. Det er Herren som først nevner Job og bringer ham inn i fortellingen. Det er Herren som inviterer Satan å vurdere ham. Og det er Herren som setter grensene for Satans aktivitet – vers 12 «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!.»
    Luther kalte Satan for «Guds Satan» – som en hund i bånd. Men Gud gir i sin suverenitet en forferdelig tillatelse. Dette kan bare være det mest skandaløse aspektet av Jobs bok. Gud gir forferdelige tillatelser.
  3. Job er virkelig ulastelig. Vi har allerede lagt merke til dette tidligere, men det er viktig å nevne det igjen. Herren stadfester det som står i vers 1 når han snakker til Satan: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
    Job er ulastelig og har ingen utilgitte synder å bli straffet for, men disse tingene skjer med ham likevel. Noen ganger i Bibelen ser vi mennesker som lider for sin synd, kanskje umiddelbart. Vi ser f.eks Israelittene som surmuler i ørkenen og blir bitt av slanger, eller Ananias og Safira som faller død om etter å ha løyet til apostlene om inntektene av salget av eiendommen. Men ikke all lidelse er et resultat av synd.

Satan har innflytelse, Job er virkelig ulastelig, og Gud er virkelig suveren.
Job vet ikke hva som har skjedd, men han forblir trofast til Herren, og fortsetter å stole på ham. Bruk litt tid de neste ukene på å lese gjennom denne boken, og da gjerne den nye oversettelsen. For å reise sammen med Job gjennom boken, må vi sitte sammen med ham, lyttet til hans smerte, og la han dele av sin tro.

Kanskje du lider akkurat nå. Job er en følgesvenn, en lidende fyr, som forteller oss at vi må tro på Herren. Job er beskrevet som «min tjener Job«, men det er ingen garanti for immunitet mot lidelse. Vi ser det tydelig på Golgata, da den lidende tjener Jesus hadde fått alle ting tatt fra seg, nettopp på grunn av den han var.

Men selv om Jesus måtte lide og dø, er han vår fred og vår frelse. Han er den som gjør at vi kan stå foran Gud.

Han står for døren og banker

«og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.»

(Luk. 2.7)

Det greske ordet katalyma, som tidligere har vært oversatt til «herberge», brukes også om gjesterommet i et privathus. Dette var et rom som ofte lå i andre etasje, over det stedet hvor husdyrene var. Ut i fra vårt eget ståsted ser vi gjerne for oss en norsk stall, men den gang oppholdt dyrene seg i et rom i huset eller i en grotte i tilknytning til huset. På grunn av at så mange hadde kommet for å la seg innskrive i manntallet var alle gjesterommene fylt opp. Maria og Josef ble henvist til det rommet hvor dyrene oppholdt seg. Det var ikke vertshus men vanlige mennesker, som deg og meg, som fikk besøk.

I morgen feirer vi Jesu fødsel over hele verden. Ingen fødsel har i ettertid fått større oppmerksomhet enn akkurat denne fødselen. Jeg lurer på om de som bodde i Betlehem virkelig forstod hvem det var som banket på døra den dagen? Jeg tror at hadde de visst at det var «himmelens Gud» som var på vei til dem, så er det mulig de hadde gitt dem en helt annen velkomst.

Også i dag er det mange som banker på vår egen dør. Alle vil ha en bit av vårt liv eller av vår tid. Vi må hele tiden gjøre valg, hva skal vi avvise og hva skal vi slippe inn? Spørsmålet er om vi har greid å si ja til de rette tingene? «Jeg har ikke tid», «dessverre så går ikke det, jeg skal på…». Kjenner du deg igjen?
Det er ikke plass for mer.
I all travelheten kommer Jesus på besøk til oss i dag.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.

(Åp 3:20)

Spørsmålet er om vi skjønner i dag hvor stort det er at Jesus ønsker husrom hos oss? Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde ble han invitert inn til noen i Emmaus. Det ble et møte som forvandlet deres liv. Motløshet ble til håp, sorg til glede (jfr. Luk 24:28-31). Hva med deg? Har du husrom for Jesus i dag?

Bekjenn!

En gang sykla jeg ned en bratt bakke uten bremser på sykkelen. Det var en vei som gikk ned og kryssa veien fra ferjekaia. Jeg visste ikke da jeg starta ned bakken at bremsene var så dårlige som de var, og jeg bestemte meg ca halvveis nedi bakken at «det er kanskje like greit å ha maks fart over den veien, for å unngå å bli påkjørt».

Så jeg dundra over veien, og unngikk såvidt å bli truffet av en trailer.

Følelsen du sitter igjen med etter noe sånt kan være noe blandet. Jeg satt igjen med en del adrenalin. Jeg vet at en del folk setter livet sitt på spill for det adrenalinkicket. Jeg vil ikke anbefale deg det.

Hva har du gjort som har gitt deg et kick?

Det kan hende du har hoppet i strikk, fallskjerm eller balansert på en line over en foss. Eller du har fått til noe du ikke så for deg at du skulle greie, gjennomført noe du har venta på, eller du har sykla ned en bakke uten bremser på sykkelen. Det er mye rart som kan gi deg et kick.

Av og til handler det om å få kicket, om å være modig, og ta sjansen. Du må tørre å stole på strikket som er festa i foten, eller du må tørre å fyre av det skuddet fra sekstenmeteren før du kan treffe krysset.

En ting som er virkelig modig, er å bekjenne troen på Jesus på skolen. Det er kanskje enkelt for noen som har gjort det før, men for oss som ikke gjør det «til vanlig», så er det en stor terskel å gå over. Men det at det føles vanskelig, betyr ikke at det faktisk er det, eller at man ikke skal gjøre det. Har du noen gang prøvd å bekjenne troen på Jesus til noen?

Det gir meg et kick hver gang jeg får fortelle om Jesus til noen som ikke er kristne! Når det dukker opp noen som vil høre om Jesus, så ikke tenk at du ikke er i stand til det!

Josva, da han var ung, ble satt til å forkynne Herrens ord, nesten på samme måte som vi er det. Han fikk høre fra Moses:

«Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.» (Josva 1,9).

En moderne oversettelse gjengir:

«Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» .»

Jeg vet om mange kristne som tenker «Ja, men jeg vil ikke tvinge min tro på noen, de kan jo bli fornærmet.» Kan det hende det er fordi vi ikke vet hva vi har fått?

Se for deg at du vinner 190 millioner i Lotto. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
Se for deg at du har hatt dødelig kreft, men så har kreften plutselig forsvunnet! Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
Eller se for deg at du har hatt besøk av kong Harald, og han har bestemt seg for å bo i samme hus som deg. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?

Du har fått frelse og evig liv i Jesus Kristus! Gud elsket verden så høyt at han sendte sin sønn til jorda for å dø, slik at vi skulle slippe! Det betyr at vi kan ha direkte tilgang til Gud gjennom Jesus.
Hvorfor skal det være forbudt å fortelle om at Jesus er god? Bekjenner du deg som en etterfølger av Jesus, er han med deg hvert skritt du tar.

Du vandrer blant unge som Jesus er glad i. De har et hjerte som lengter etter å bli elsket og akseptert av Gud. Vær frimodig! Vær sterk!