Hvordan behandler du din neste?

Det finnes mange merkelige oppfatninger av hva som står og ikke står i Bibelen. Bibelen er en bok, skrevet på papir med blekk. Det er sort tekst på hvitt papir, og det er ikke vanskelig å se hva som står der. Likevel er det mange som påstår at det står ting i Bibelen som ikke står der, eller så blir det påstått at det ikke står ting der, som klart og tydelig står der.

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

Lukas 10, 25-28

Loven er kort forklart alle lovene det jødiske folk hadde å forholde seg til. Disse finner man i all hovedsak i tredje og femte mosebok. Den lovkyndige var en mann som var opplært til å kunne disse lovene. Han kunne dem utenat, og hadde stort sett full oversikt. Nå skulle han teste Jesus for å se om Jesus hadde like god oversikt som han selv mente han hadde.

Den lovkyndige visste nok at Jesus hadde peiling på lovene, så han måtte forsøke seg på å lure Jesus ut i et tolkningsspørsmål. Han visste at han ikke kunne leve opp til disse budene GUd hadde gitt, og ville forsøke å «pynte på situasjonen» ved å stille seg selv i et bedre lys. Han spurte om «Hvem er min neste?» fordi dette var det vageste punktet, og sannsynligvis noe han selv hadde lett for å snevre inn.

«Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk  han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Lukas 10, 29b-37

Det står ikke så mye i Lukas om responsen Jesus fikk på dette, men jeg kan se for meg to mulige. Den ene er at den lovkyndigeble bedrøvet i det han innså at han hadde fusket med å være god mot sin neste, og ikke elsket sin neste som seg selv. Det andre er at han ble sint fordi Jesus var urimelig.

For oss i vesten som ikke kjenner så godt til tradisjoner og skikker i Israel for 2000 år siden, kan det virke ganske teit å tenke på dette som en urimelig tankegang. Vi er oppvokst med historien om den barmhjertige samaritan, og har fått høre «Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.»
La meg fortelle litt rundt historien.

Først og fremst er det området dette skjer i. Når man gikk fra Jerusalem til Jeriko, måtte man gjennom en øde og trang dal der det ofte holdt til røvere. Røverne pleide av og til å nesten slå ihjel folk leg legge dem på steder der det var enkelt å overfalle de som skulle finne på å driste seg frempå til å hjelpe. Det var altså en viss risiko involvert i å hjelpe folk som lå langs veien.

Den første som kom forbi var en prest. Presten skulle sannsynligvis til Jerusalem for å gjøre tempeltjeneste. Prestene som skulle innom tempelet måtte overholde svært strenge renhetsregler. Dersom mannen i veikanten døde, ville presten ikke kunne gjøre tempeltjeneste, og det ville bli en aldri så liten krise i tempelet.
Den andre som kom var en levitt. Levittene hadde også tempeltjeneste, og måtte gjennom de samme renselsesritualene som prestene. Sånn sett kan man jo forstå at de valgte å gå forbi.

Samaritanerne og jødene var ikke bestevenner. De levde i forskjellige deler av landet, og ble aldri sett sammen. Jeg hørte en gang en lignelse over denne lignelsen. «Historien om den barmhjertige terrorist.» Jødene hadde omtrent samme innstilling til samaritanerne som amerikanerne har i forhold til al-Qaida.

Det virket kanskje urimelig å forslå at man skulle gi blaffen i tjenesten for Gud, risikere uendelig lange og krevende renselsesritualer, for å berge en man ikke liker, eller kanskje til og med hater.
Men det er det Jesus ba mannen om å gjøre.

Og det er det Jesus ber oss om å gjøre i dag!
Hvordan behandler vi dem rundt oss? Hvor mye er vi villige til å ofre?
Er vi villige til å risikere sosial utestengelse og dårlig økonomi, for å redde han eller hun som mobba deg gjennom hele barne- og undomsskolen?

Jesus ber oss om å elske dem som oss selv.

Svikt dine elskede synder!

Det er få ting et menneske er villig til å ofre så mye for som at det skjulte i mitt liv skal forbli i det skjulte.

Det er få ting et menneske er villig til å investere så enormt i som dette at det navnløse i meg skal forbli navnløst, det anonyme forbli anonymt. Det bortstuede skal forbli bortstuet, det nedpressede skal forbli nedpresset.

Dette er syndens levende, alvorlige åndsmakt, at det legger beslag på min lojalitet.

Det er ingenting i mitt liv jeg har vært så lojal mot som mine nederlag.
De må ingen få vite om, ikke for noen pris. Det som skjer når jeg gir min lojalitet til mine synder, er at de får slippe så langt inn i sentrum i mitt eget sinn at jeg tror det er min egen stemme jeg hører. Og de sier: «Hvis mennesker får vite hvem du egentlig er, så er det slutt.» Og fordi disse stemmer stiger opp fra det innerste i mitt sinn, tror jeg det er min egen stemme jeg hører.

Men mine synder kom en dag sm fremmede inn i mitt liv, og om de har slått seg ned og tatt husvære hos meg og latt meg glemme at de er gjest, så vet Jesus at slik er det ikke!
Mine synder har ikke rett til, og krav på, å skrive historien om mitt liv. Alt kan bli annerledes. Men valget er: Hvem skal få styre min lojalitet, mine synder eller Kristus? Hvilket blod skal få flyte i mine årer, sine synders eller Kristus? Hvem skal få de sterkeste brorsbånd, mine synder eller Kristus?

Synden sitter så tett klistert inn i sentrum av mitt liv at den blir som blod i mine årer, og den forer min selvfordømmelse. Da feller jeg kanskje hardere dommer over meg selv enn Gud i himmelen noensinne vil gjøre.

Så sterk er syndens åndsmakt at den klarer fullstendig å fylle det rom i oss som Gud har skapt for Jesus, som Gud har skapt for nåden, som Gud har skapt for den fred Jesus alene kan legge inn i et menneskes hjerte.

Jesus kommer ikke inn, fordi det allerede er noen der. De har fylt opp hele plassen, de har latt meg tro at de er en del av mitt liv, og de taler fra dypet av min bevissthet; mine synder som gjør det mesterverk at de klarer å legge beslag på min lojalitet.

Derfor hadde jeg lyst til å la disse linjer munne ut med det smertefulle: «Svikt dem! Svik dine synder! Prisgi dem! La dem ikke lenger få din lojalitet!»

Når et menneske gir sine synder sin lojalitet, da bruker et menneske sine beste krefter på å motarbeide seg selv. Din oppmerksomhet, din årvåkenhet, din ydmykhet, din varme, din fintfølelse.
Det er nesten ikke noe igjen til deg og dine nærmeste, fordi dine synder har tatt hele potten.

Mennesker som er fanget i det garn at de er blitt lojale med sin fortid, med sine nederlag, med sine uoppgjortheter, med sine synder, lever langt under sitt potensiale. Fordi de bruker sine beste krefter til å motarbeide seg selv. De tror synden er deres – for tid og evighet. Og synden er kamuflasjens mester.

Når synden blir konturløs, blir nåde et fremmedord, og Jesus forsvinner fra våre øyne.

Ta deg derfor tid til å ta et oppgjør med din synd! Svikt dine synder! Vend dem ryggen og snu blikket mot Jesus!

Kom deg ut, og hold deg ute!

Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!» Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.
Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!» Men Lot svarte: «Å nei, min herre! Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. 

(1. Mosebok 19:15-19a)

Det er lett å bli oppslukt av synd, og miste sin frelse.

Hvis vi ser på Sodoma, så var det en livlig by. En by fylt av energi og spenning. Det var et sånt sted som ble vekket til live når sola gikk ned. I Sodoma var «mangfold» et hedersord, fordi de elsket sine «mangfoldige livsstiler» som oppfordret til alle mulige former for skamløs og usømmelig adferd, og da spesielt homoseksualitet. Menn lå med menn, kvinner med kvinner. De hadde til og med dyr med. Paradise Hotel eller Big Brother hadde kunnet få en livstid med klipp til showene sine i Sodoma. Men folkene i Sodoma visste lite eller ingen ting om at Gud hadde tenkt å straffe dem for deres handlinger.

Gud lar deg bare gå så langt som til et visst punkt før han straffer deg for dine handlinger på en eller annen måte. Bibelen sier at «syndens lønn er døden!» (Romerbrevet 6,23)
Det betyr blant annet at det eneste som synden belønner, er døende.

I historien om Sodoma gjør Gud seg klar til å straffe dem for deres stolthet, likegyldighet og ulydighet mot Hans vilje, men den delen av denne historien som virkelig plager meg, er at dette stedet fanget Lots oppmerksomhet.

Jeg tror ikke Lot var en ond person. Lot ble oppslukt av livet i Sodoma.
Bibelen sier at

Lot så utover landet og la merke til at hele Jordan-sletten, like ned til Soar, var svært rik på vann, likesom Herrens hage, som Egypterlandet. Dette var før Herren hadde lagt Sodoma og Gomorra øde. Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og drog østover.

(1. Mosebok 13, 10-11)

Lot og Abraham hadde hengt mye sammen, men de begynte å krangle om vannrettigheter til kveg og slikt, så de skilte lag i stedet for å sloss og krangle. Gud ba dem da om å velge hvor de hadde lyst til å dra, og Lot fikk øye på Sodoma, og han syntes det så skikkelig bra ut!

Det Lot gjorde feil her, var å velge Sodoma, uten å spørre Gud først. Nå skal det sies at Lot ikke bosatte seg i Sodoma, men oppe på en ås utfor byen. Men til slutt.. Til slutt ble fristelsene i byen store.
Lydene i byen, lysene i byen, folkene i byen. De fanget oppmerksomheten hans, og drog Lot ned til byen.

Se hva som skjedde med Lot. Han flyttet fra teltet sitt utfor byen, til et hus i en av hovedgatene i byen.

Han tok med seg familien sin dit. Han lot døtrene sine vokse opp der og gå på Sodoma videregående. Kona hans ble med i Sodoma kvinneforening. Han ble en mann med innflytelse i byen, og var en av dem som ble sett ute på gata. Familien hans ble forelsket i Sodoma. Det mest triste var at han var fullstendig klar over det som foregikk rundt ham.
Han var fullt klar over ryktet byen hadde på seg. Men det han ikke så, var dommen som var på vei mot byen.

Du vet hva som skjedde med Sodoma hvis du har lest din Bibel. Gud sendte engler for å ødelegge stedet. Abraham prøvde å redde byen. Bibelen sier at han spurte om å få stedet spart om englene kunne finne hundre rettferdige i byen. Men englene kunne ikke finne hundre personer som var rettferdige. Så de letter etter 90. De lette etter femti. De lette etter ti. Men de kunne ikke finne ti stykker til sammen i hele Sodoma og Gomorra. Men takk Gud for barmhjertighet og nåde!

Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv.

(1. Mosebok 19,19)

Jeg vil du skal vite at Gud har vist nåde mot deg, og at Han har vært meget tålmodig med deg. Men ikke ta Gud for en senil bestefar. På et eller annet tidspunkt kan det hende Guds tålmodighet tar slutt. Den siste gangen kan ha vært den siste gangen.

Ett siste lidenskapelig kyss kan lede til graviditet. En siste dram kan lede til alkoholisme. Et siste sniff eller et siste skudd kan føre til avhengighet.
En siste kamp.
En siste løgn.
En siste flørt.
Et siste raserianfall og du sitter kanskje fast. Det er derfor jeg skrev i tittelen «Kom deg ut, og hold deg ute».

La meg se om jeg kan kutte noen hjørner.. Lots kone ville bare se seg tilbake en siste gang, men problemet er bare at den siste gangen vil aldri være tilfredsstillende.

En gang til er aldri nok. En siste gang vil alltid ha enda en. Hvis du leser historien, så ser du at Lots kones siste gang, virkelig ble hennes siste gang.
Et siste blikk, ble hennes aller siste blikk.
En siste tanke, ble hennes aller siste tanke.
Bibelen sier at hun ble forvandlet til en saltstøtte.

Hvorfor akkurat salt? Hvorfor tok hun ikke bare fyr og forsvant?
Jo, du skjønner at Lots kones ulydighet var ikke bare et siste blikk tilbake. Det var en avvisning av Gud. Gud gjorde henne til en saltstøtte for å vise hva han mente om å bli avvist.

Nå, se på hva Jesus sier om salt:

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

(Matteus 5,13)

Når vi er ulydige mot Gud, mister vi vår kraft, og vi blir udugelige og ubrukelige.
Ikke la det samme skje med deg som med Lots kone.
Gud ser etter lydige folk som vil sette smak på verden.
Hvis Gud har hjulpet deg ut av noe, så ikke se deg tilbake – for solen går ned, og snart blir det mørkt.
Så, uansett hvilken synd du lever i, så er det på tide å «Kom deg ut, og hold deg ute».

Det som er så flott med Gud, er at han KAN få deg ut av det!
Det er sikkert mange av dere som har vært i et eller annet, som bare Gud kan ha hjulpet deg ut av. Legg gjerne igjen en kommentar dersom det er tilfelle! Vi trenger vitnesbyrd til oppbyggelse!
Kanskje brukte du dop, men nå er du fylt av kjærlighet til Jesus!
Du brukte å drikke deg sanseløs, men nå er du fylt av Den Hellige Ånd!
Du brukte å skjelle ut folk, men nå velsigner du dem i Guds navn!

Jeg vet ikke med deg, men jeg har funnet ut at Gud er svaret på mine problemer:
– Gud er min vei ut av nødens dal.
– Gud er min kur mot å være ufullstendig.
– Gud er løsningen på mine bekymringer.
– Gud er mitt eneste håp for frelse!

I kirken har jeg lært at
– Bare Gud kan gi meg fred som overgår all forstand.
– Bare Gud kan lære meg å si, i hvilken som helst situasjon jeg enn måtte befinne meg i, at jeg har lært å være tilfreds.
– Bare Gud vil stå ved min side gjennom tykt og tynt.
– Bare Gud vil bære meg gjennom rett og galt, godt og ondt.
– Bare Gud er en venn som er nærmere enn en bror.
– Bare Gud vil fortsatt være der når alle andre har snudd ryggen og gått sin vei.
– Bare Gud vil gå gjennom vann, ild, storm og regn sammen med meg.

Ja, Gud har en plan for frelse og håp for ditt liv!
Men jeg har lært at Gud har bare en plan for frelse. Gud la ikke to eller sytten planer, men EN. Gud har ikke en egen plan for rike eller vellykkede folk, og en annen for fattige og mislykkede.

Gud har ikke en plan for hvite folk og en for sorte. Men Gud har en plan, og det er ikke en plan som kan tilpasses slik at du kan plukke litt fra den ene siden og litt fra den andre siden. Gud har bare EN plan! Og den planen er frelse av nåde, gjennom troen på Hans Sønn, Jesus Kristus!

Da Gud ødela Sodoma og Gomorra, brukte Gud engler for å redde Lot og hans familie fra misgjerningene. Gud har alltid noe eller noen han kan bruke for å få sine barn ut av synd og fangenskap.

– Under syndefloden brukte Gud en ark for å berge Noah og hans familie.
– Under tørketiden brukte Gud Josef og korn.
– Da det dukket opp en ny farao i Egypt som ikke kjente til avtalen med Josef og Israel, brukte Gud blod fra lam over dørstokkene. Og da dødsengelen så blodet, gikk han forbi huset.

Legg merke til, i teksten øverst i dette innlegget, at engelen dro til Lot og vekte han for å få han og hans familie bort derfra. De skyndte seg for å få han til å unnslippe det som skulle komme.

Men hva er det som skjer etterpå? Jo, Lot tok seg tid til å stå der og tenke. Han rørte seg ikke. Han stod der. Han fikk det ikke travelt. Han stod der, midt i byen. Det grusomme, korrupte og syndige stedet. Det er noen av oss som står og har betenkeligheter når vi egentlig burde latt skoene stå igjen, og løpt det vi greier!

Hva har Gud sagt at du skal komme seg bort fra?
Har har Gud sagt at du må legge igjen?
Du må komme deg ut, og holde deg ute! Ikke bli fortapt i betenkeligheter! Utnytt Guds godvilje, slik det er beskrevet i vers 19: «Du har jo vist godvilje mot din tjener.»

Ordet «godvilje» er i grunnteksten «gâdal chêsêd», som egentlig betyr «forstørret nåde».

Det er Guds nåde som ser forbi mine feil og misgjerninger.
Guds nåde sparer mitt liv når jeg ikke fortjener det.
Guds nåde hang Jesus opp på korset.
Guds nåde la han ned i graven.
Guds godvilje reiste ham opp tidlig en søndags morgen med all makt i hans hender!

Guds nåde vil få deg til å klappe i hendene!
Guds nåde vil få deg til å løpe!
Guds nåde vil få deg til å reise deg opp for å prise Herren!
Guds nåde vil få deg til å si amen!
Guds nåde vil gi deg en sang ikke engang englene kan!
Guds nåde vil føde deg på ny!

Har du nåde i livet ditt?
Har du prøvd Ham?

Takk Gud for at han har vist deg nåde. Nåde som kjenner våre behov bedre enn vi selv gjør. Nåde som lager en vei, på tross av oss. Til tross for at vi kommer til kort. Til tross for at vi er troløse. Takk Gud for hans nåde!

Det er på tide å komme seg ut, og holde seg ute!

Hjemmet som trosformidler

Noen av dere som leser dette har sikkert barn og er kristne selv, og har tenkt mye mer over dette temaet enn meg. Jeg har ikke barn, og jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem. Nå vil antageligvis noen dra en «Du måkke’ komme her og komme her», men jeg vil si at jeg føler jeg har litt jeg skulle ha sagt om dette emnet, til og med før jeg får barn.

Det handler om hjemmet som trosformidler. Det handler om dine barn, det handler om deg, og det handler om Jesus.

Den korteste veien mellom Gud og barnet ditt, er deg. Som forelder har du en gudgitt autoritet overfor dine barn, alltid.

Han skal vende fedrenes hjerter til barna
og barnas hjerter til fedrene

(Malaki 4, 6)

Guds hjerte er vendt mot oss, og fedrenes hjerte er vendt mot barna. Hvis vi retter våre hjerter mot vår Far, så tror jeg vi er inne på rett spor.
Som foreldre har man ansvar for det åndelige livet i hjemmet. Jeg vet at mange av oss er flinke til å ta ansvar på jobben og i menigheten, men tar vi ansvaret vårt hjemme?

Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. 5 Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?

(1. Timoteus 3, 4-5)

Kanskje er det på tide å omvende seg, ikke bare i kirkebenkene, men også hjemme?
Troen har sitt viktigste festepunkt i hjemmet.
Tro kan ikke arves, den må fødes.
Vi kan ikke få barna til å tro, men vi kan påvirke trosklimaet og legge til rette for at det skal gå an å tro. Du kan i ditt hus skape en ramme som gjør at de som bor i huset opplever det enklere å ta imot Jesus.

Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg.

(2. Timoteus 1,5)

Jeg husker jeg hørte et bra sitat en gang om barneoppdragelse:
«Det er to verdier vi bør gi til barna. Det ene er røtter, det andre er vinger.»

Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn

(5. Mosebok 6, 6-7a)

Det handler om å gi barna røtter, så de vet hvor de hører til, og vinger så de kan prøve seg på egen hånd. Begge disse er vanskelig, og krever noe fra dere. Ikke gi barna dine falsk trangsyn. Gi dem vinger!

«Vår største og første oppgave er derfor i hjemmet. Det gjelder husandakten, men enda mer vårt persolige kristenliv i hjemmet.» sa Andreas Lavik i 1905. Det handler om mye mer enn å be for maten eller når man legger barna, eller om å lese husandakt. Det handler om å tro på Jesus, og ønske han velkommen inn i huset ditt!
Der Jesus er en del av hjemmet, er hjemmet en kirke!

Forskning viser at det åndelige trosgrunnlaget er lagt i 13-årsalderen. Det du tror som 13-åring, vil du også tro som 50-åring. Det finnes heldigvis unntak. Jeg ble kristen da jeg var 17 år, og takk Gud for at folk i alle aldre blir frelst!
Poenget er at mange foreldre ikke tror at barna er i stand til, eller ikke klare til å ta moralske og åndelige valg før i 13-14 årsalderen.
Tenåringene selv sier at de har landet.

Statistisk sett er det større sjense for frafall dersom man blir omvendt etter fylte 13 år. Troen blir grepet mer enn den blir lært, og da kan jordsmonnet troen blir sådd i være for uttørket.
Du som forelder blir på en måte pensum for dine barn, mer enn det du lærer dem. Måten du lever på hjemme og ellers blir studert av dine barn, og de tar det mer til seg enn alt du måtte klare å fortelle og forklare i løpet av hele livet ditt.

Jeg har funnet fire nøkler for å skape et godt trosklima i hjemmet.
– Gode og omsorgsfulle samtaler
– Hengivenhet
– Felles tjenesteprosjekt
– Ritualer og tradisjoner

For å ha størst mulig påvirkningskraft på våre barn må vi ha Jesus først i våre liv. Du kan ikke gi dem det du ikke har selv. Se på det å være forelder som en gave fra Gud. Barna er den største misjonsmark vi noen sinne vil komme i kontakt med!

Vis totalengasjement! Ha samsvar mellom lære og liv. Gjenta det samme flere ganger! Fortell en gang til!
Plan og mål må repeteres. Husk at de yngste er glade i liturgi!
Sett konsekvente grenser. Det er veldig lurt at mor og far har de samme reglene og grensene.
Tør å være voksen. Tør å være forelder. Du skal ikke være ditt barns beste venn. Du kan ha et godt vennskap med dine barn, men du skal ikke være bestevenn. Du skal være forelder. Det er en annen rolle. Det handler om å være en rollemodell. Ikke perfekte, men ekte. Det skaper klima for tro.
Forklar tro og verdier, les fra Bibelen, begrunn det du mener.

Barn imiterer roller, for deretter å identifisere seg med dette. Deretter internaliserer de og gjør det til sitt eget.

Det viktigste vi som kristne i et kristent fellesskap kan gi til barna, er foreldre som ber for og med dem, og til å hjelpe til slik at ekteskapene blir gode og varige!