Ventetid

Jeg er litt lei av ordet «ventetid». Ordet «advent»
blir av mange oversatt til «ventetid», men det er nok feil.

Ordet «advent» betyr «komme» eller «ankomst».
Vi venter ikke på at Jesus skal ankomme i en krybbe. Det gjorde han
jo for drøye 2000 år siden.
Vi venter da heller på Jesu andre
komme. Venting er forresten noe man kan kaste bort mye verdifull og i
utgangspunktet fullt brukbar tid på.

Jeg venter på at klokka skal bli ett,
slik at jeg kan dra på jobb.
Jeg venter støtt og stadig på
motivasjon til å skrive på denne bloggen, og til å rydde huset,
fikse bilen, og måke snø. Jeg hadde rydde-motivasjonen på plass
før helga. Da var det besøk av familie som var årsaken.

Jeg venter på å få orden i andres liv, få struktur i mitt, og
på at Gud skal snakke klart og tydelig til meg. Jeg har tenkt på
hvor enkelt det hadde vært om Han bare skrev med store, fete
bokstaver i skriftstørrelse 900000 på himmelen: «Hei Frank.
Her er jeg! Tro på meg», men det er selvsagt ikke slik det
funker. Gud har prøvd det før ved blant annet å vise seg som en
ildsøyle, en sky, som Jesus, og i mange forskjellige former for
undre og mirakler, så jeg er ikke sikker på om jeg i lengden hadde
trodd hverken mer eller mindre av å ha sett Gud skrive på himmelen.
Jeg venter forresten fortsatt på at jeg skal bli ferdig å studere.
Livet er en lang ventetid, på mange måter.

Jeg tror ikke vi er ferdig med å vente før vi dør. Når vi er
ferdige med å vente på en ting, er det alltid to andre ting igjen å
vente på. Vi venter til syvende og sist på å dø, og når vi har
kommet så langt, er det ikke mer igjen å vente på.
Det er nok
flere grunner til at vi mennesker er plassert her på jorda.
Hovedårsaken er å være sammen med Gud, men jeg tror også vi er
skapt til å gjøre en forskjell for hverandre.
Hver eneste en av
oss er unike og har noe å bidra med som utgjør en forskjell. Mange
vil si at dette er meningen med livet, men jeg tror at meningen med
livet går litt dypere enn å bli husket som en ok fyr som utgjorde
en forskjell. Jeg tror at meningen ligger i hvorfor man utgjør
forskjellen. Jeg vil utgjøre forskjellen, ikke fordi jeg vil det,
men fordi Gud vil det.

Det som blir galt da, er å sitte på baken og vente på å få
utgjøre en forskjell. Fordi du har mulighet til det akkurat nå, om
du bare vil. Sånn sett er det ikke så mye ventetid. Du trenger ikke
vente på at Gud skal komme og tuppe deg i baken og be deg om å ta i
et tak. Du kan fint reise deg opp, og spørre «Hva skal jeg
gjøre akkurat NÅ?»

Om du bruker hele livet på å vente, kaster du bort en god del
muligheter som passerte rett foran nesen din. Og da har du vel
egentlig bare kastet bort masse tid?