Er alle religioner like?

Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr.
De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.
De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.
(Romerne 1:18-32 BM11)

Her står det at alle kan se Gud. Vi er alle skapt i Guds bilde, og vi er alle sånn sett like. Vi kan alle kjenne den sanne Gud, fordi vi er alle i stand til å se og kjenne Gud, men Johannes 8 sier at vi er alle slaver under synden.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden.» (Johannes 8:34 BM11)

Vi holder altså sannheten nede i urett. Hvorfor finnes det så mange religioner i verden? Fordi vi alle kjenner Gud, men vi holder sannheten nede. Vi påstår vi er kloke, men vi ender i dårskap. Tankene våre er gale, og vi ønsker ikke å vite om Gud, så vi bytter ut Gud med en avgud. Noen ganger er avguden veldig åpenbar. Hvis du har vært i ei kebabsjappe i Oslo, så har du sett figurer av hinduistiske guddommer med halskjeder, blinkende lys og kanskje noe appelsin eller frukt liggende ved siden.
Noen ganger er ikke avguden så åpenbar. Det kan handle om sex, penger, alkohol, Facebook, eller noe annet. Du går til det for å finne det som kun Gud kan gi. Du ofrer og tilber den tingen. Det er det vi gjør. Det ligger dypt nedi oss å løpe av gårde og tilbe en avgud.

Alle kjenner Gud, og problemet er at vi holder nede sannheten og bytter Ham ut med en avgud. Hvis noen sier at de tror på Gud, så vil jeg si at Jesus sier

«Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» (Johannes 14:6 BM11)

Han sier at han er den eneste veien til fred og forsoning med Gud.

Ta f.eks. mormonerne. De bruker mange av de samme ordene som oss. De bruker ord som Jesus, Gud, frelse, og det kan høres veldig ut som om de tror på det samme som kristne, men dersom du skreller av det ytterste laget i språket, og spør hva de mener med «Jesus», så får du høre at Jesus er deres eldre bror og Satans åndelige bror. Han er sønn av Faderen som er en gjenoppstått gude-mann. Faderen har mange koner og er polygam, og hensikten med våre liv er å gå gjennom den samme prosessen som Faderen gikk gjennom, slik at vi en dag skal bli guder og få våre egne planeter vi kan herske over. Det er mormonernes gud.

Så dersom noen sier «Men er ikke alle religioner like?» så kan du riste veldig sikkert på hodet.

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.» (Johannes 1:1-3 BM11)

På gresk ser teksten i vers 1 slik ut

Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ Λόγος, καὶ ὁ Λόγος ἦν πρὸς τὸν Θεόν, καὶ Θεὸς ἦν ὁ Λόγος (Johannes 1,1 GNT1904)

Ordrett oversatt står det «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var med Gud, og Gud var Ordet.»

Altså: Så langt tilbake i tid du kan komme, i all evighet og vel så det, der var allerede Jesus. Og der var han ansikt til ansikt med Faderen, i nært fellesskap med Faderen, og det står at han ER Gud. Han var i begynnelsen, og han skapte alle ting.

Jesus er Gud som alltid har eksistert sammen med Faderen, og har skapt alt, inkludert Satan. Mormonernes Jesus er en av mange guder, det åndelige avkommet av en polygam gud, og er Satans bror.

Jesus sier «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Det er mulig å ha en falsk gud og en falsk Jesus som ikke frelser. Og jeg vet at det gjør at enkelte som leser denne teksten føler seg ukomfortable. Det er ukomfortabelt å snakke om helvete. Det er ukomfortabelt å snakke om dom.
Men jeg vil si at kjærlighet forlanger mer enn en følelse. Kjærlighet krever handling. Og hvis du virkelig elsker Gud og mennesker, så forteller du sannheten uansett konsekvensene.

Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen «virket», men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Det ondes problem

Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye hat, vold og ondskap i verden?

Du har sikkert sett rundt deg og sett at det er drap, urettferdighet og ondskap og tenkt «Her kan det ikke finnes en god og rettferdig Gud.»

Vi må imidlertid begynne med å finne ut av hva ondskap er. Hva er «ondt»?

I ordet «ondt» ligger det et begrep om et «burde». Du ser noe ondt skje, og du tenker «Slik burde det ikke vært.» Det burde ikke skjedd. Det burde ikke vært tillatt. Se på det Hitler gjorde, se på det Stalin og Pol Pot gjorde, eller se på volden i midtøsten.

Det burde ikke vært slik som det ble.

Problemet er bare at dersom Gud ikke finnes, og vi lever i et rent ateistisk (ikke-teistisk, altså gudløst) univers, så er det jo slik at alt som skjer bare skjer. Det finnes ikke noe «burde». Alt skjer på grunn av den blinde, omsorgsløse, upersonlige kraften bak tid + tilfeldighet + naturlig utvalg. Ingen ting «burde» skjedd eller ikke skjedd. Det beste du som ateist kan si er at du ikke liker noe, eller ikke foretrekker det slik.

Du liker ikke mord. Du liker ikke etnisk rensing. Du foretrekker ikke voldtekt. Men det blir bare dine personlige preferanser. Du kan ikke kalle det «ondt» fordi det er ingen måte verden «burde» vært på.

På 70-tallet var det en ateistisk filosof som het Arthur Allen Leff som jobbet ved Universitetet i Yale som skrev et essay som het «Unspeakable Ethics, Unnatural Law» som tok for seg akkurat dette.

Der resonnerte han seg frem til at dersom man tok bort Gud, slik ateister gjerne gjør, så er det to ting du kan grunngi moral i. Enten får alle mennesker lage sin egen moral, men da er problemet at du har ca syv milliarder forskjellige oppfatninger av hvem som får dømme i moralske spørsmål, og ingen kan si at noe er hverken rett eller galt. Eller så får staten bestemme hva som er rett og galt, og da har du flertallets tyranni. Uansett hvem av de to du velger, så kan du da hver gang noen sier til deg at du burde gjøre noe, respondere med «Ja vel. Hvem sier det?»

Alle moralske påstander om godt og ondt er totalt meningsløse dersom det ikke finnes noen gud, fordi det i et ateistisk perspektiv ikke kan handle om noe annet enn personlig preferanse.

Men saken er at vi ikke kan leve på den måten.

Av en eller annen grunn har vi alle nedarvet denne forståelsen av rett og galt. Vi reagerer instinktivt på vold, drap og urettferdighet, og sier «Nei, det er galt. Det er ondt. Det burde ikke være slik.»

Men dette skriket som kommer fra dypet av mennesket gir bare mening dersom det er en Gud bak universet som gir grunnlaget for godt og ondt, og ekte moral. Paradokset her er at i det øyeblikket du sier «Ondskap, derfor ingen Gud» så har du samtidig åpnet opp for at det går an å argumentere for Gud ut ifra de samme premissene du har lagt til grunn for å avvise Gud.

Det at ondskap eksisterer fører oss ikke vekk fra Gud, men fører faktisk til at vi ser at det er en god sjans for at Han faktisk finnes.

Men det fører oss videre til neste spørsmål som er «Ja, vel, hvis Gud finnes, hva har han gjort med ondskapen?» Og akkurat det har kristen tro veldig mye å si om!

Islam og kristendom

Dette innlegget har jeg gruet meg veldig til å skrive. Jeg har i mange år tenkt at jeg burde skrive noe om islam, og de siste dagers hendelser har ført meg dit hen at jeg nå har «tatt pennen fatt». Men jeg vet at jeg har en del lesere, og skulle feil folk lese dette innlegget, så kan det fort utstedes en fatwa, og jeg får en pris på hodet mitt. Og jeg skriver ikke ofte om ting som knyttes til dagens hendelser, men nå har det vært mye storm i media etter terrorangrepet i Paris, og vi hører det til stadighet når det har skjedd et eller annet forferdelig i islams navn: «Dette har ingen ting med islam å gjøre» eller «Den guden jeg tror på er ikke slik». Motsvaret vil da bli noe slikt som at man er uvitende og mangler kunnskap om islam og den islamske staten (IS). Mange lærer at islam er fredens og kjærlighetens religion, og at det handler om kjærlighet til alle og å ikke hate noen.

Da jeg den 11. september 2001 så på nyhetene at to fly hadde krasjet inn i World trade center, og hørte at en islamistisk organisasjon hadde tatt på seg ansvaret, så krevde det at jeg satte meg ned og tenkte meg om. Jeg hadde hørt så mange si at islam var fredelig, og det var en hel del personer som med mistro så på at dette skjedde i navnet til sin religion. «Hvordan kunne dette skje?»
Hvem kapret muslimsk tro og fire fly for å få islam til å virke voldelig? Det viser seg at det var bare begynnelsen. Og jeg tror at det fortsatt er bare begynnelsen.

Det er vers i Koranen som er ganske voldelige. Kapittel 9, vers 5 sier «drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!» Det er ganske voldelig. Så vil kanskje en del si «Ja, men det er i konteksten av en krig hvor muslimene forsøkte å forsvare seg!» Så det er altså ikke et voldelig vers, men konteksten var selvforsvar? Er det virkelig slik?

Det kan virkelig se ut som at det ikke er tilfelle. Kapittel 9 er det mest voldelige kapittelet i Koranen. Det er det samme kapittelet som sier at de skal kjempe mot jøder og kristne til de betaler jizya og blir ydmyket. Kapittel 9 vers 111 sier at grunnen til at Allah har kjøpt deg og ditt (med løftet om et paradis) er at du kan drepe i kamp og bli drept. Med andre ord er en muslim en muslim for at han kan drepe og dø i kamp.

Er det dette muslimer blir fortalt? Hvis de har hørt disse versene, har de ganske enkelt ignorert dem?
Og er det virkelig slik at disse versene har blitt ansett som normative for den jevne muslim?
Hvis man ser på historisk islam, så finner man at kapittel 9 er det siste store kapittelet som har blitt skrevet. Med andre ord: rett før Muhammed dør, så er det som om han kaller sammen folket og sier «Jeg har litt flere instrukser å gi dere.» Det er neppe slik det foregikk, men det er uansett det siste Muhammed etterlot seg.
Det mest voldelige kapittelet i Koranen.

Hvis vi ser på Bibelen, så ser vi et helt annet bilde. Her vil kanskje noen si «Men hørte vi ikke Obama si at IS må knuses» eller «Det IS gjør nå er ikke noe verre enn korstogene», eller «Det er ikke verre enn ting som har skjedd i Det Gamle Testamente» og så videre.

Men, her har sammenheng alt å si. I Bibelen ser vi vold. Det kan vi ikke komme utenom. I Det Gamle Testamente så ser vi det, men det er ikke det siste ordet vi har fått. Det er ikke ordren som er gitt. Vi ble etterlatt med å vende det andre kinnet til! Den som lever ved sverdet dør ved sverdet, gi din fiende noe å drikke hvis de er tørste. Det er det vi har fått! Komplett nåde og fred!

I de første tidene islam eksisterte, så ble det skrevet mye om fred i Koranen. Kristne, jøder, og andre retninger ble fortalt at dersom de gjorde godt og fryktet Gud, så ville de bli berget på den siste dagen. Så mot slutten, så hører vi at alle som kommer frem for Allah uten islam som religion vil ikke bli akseptert. Islam beveger seg i motsatt retning av kristendommen.
Så har du islamske tradisjoner, hadith.

Vi som kristne har ofte en Sola Scriptura måte å tolke troen på. Katolikker vil kanskje forstå litt av dette med å tro på tradisjoner, men jeg går ut ifra at de fleste som leser dette ikke er katolske. Sola Scriptura handler om at Bibelen er eneste rettesnor. Muslimer er ikke slik. Koranen er deres største autoritet, men så har de en hel haug islamske tradisjoner som kalles hadith i tillegg. Og hadith er brillene en har på seg når en tolker koranen. De bruker ofte hadith for å se hvordan Muhammed levde og hva han gjorde. Men fordi det finnes så utrolig mange hadith, så kan folk peke på de fredelige og si «Slik levde Muhammed. Slik er islam». Så har du folk som de i IS som peker på de voldelige, og sier at slik var Muhammed. Slik er islam.» Hvem har rett? Kan islam da være akkurat det en vil at det skal være?

En fredelig muslim som sier at islam er en fredens religion lyver ikke. De kan oppriktig tro det, men de har ikke utforsket de opprinnelige kildene, eller sett på tidslinjen og hva som skjedde når. Til og med tidlig islam var ganske voldelig. Under Mohammeds tid var det ofte offensive kriger mot kristne og jøder. Og den fremstillingen av islamsk historie er det som gjør at folk lever ut sin tro på en voldelig og destruktiv måte. Hvis jeg hadde vært en troende muslim, og jeg hadde studert Koranen og hadith, og ville være trofast mot Muhammed, så er det slett ikke sikkert at jeg kunne latt være å dra til Syria og kjempe for IS nå.

Men heldigvis er jeg kristen, og jeg tror at Jesus viste oss hvem Gud er. Jeg leser om Jesus som sa «Velsign dem som forbanner deg». Det er ikke et liv som er enkelt å leve! Det krever rett og slett at man manner seg opp. Det er enkelt å slå tilbake når noen slår deg. Men Jesus har kalt oss til å vende det andre kinnet til.

Mohammed sier «slå», Jesus sier «ikke slå». Jesus gir en mye vanskeligere instruks. men resultatet er en bedre verden. Jesus praktiserte og forkynte toleranse, tilgivelse, fredfullhet, uselvisk kjærlighet, selvoppofrelse. Muhammed praktiserte og forkynte krig og vold, hat, intoleranse, kvinnehat, og undertrykkelse.

Jeg vet på hvem jeg tror.

Bibelen – verdens viktigste bok

Den Norske Bibelen

Det er ingen ende på de bøker som skrives (Forkynneren 12, 12 BM11)

Og det er jammen tvers gjennom sant. Jeg kan skrive og skrive, og det vil fortsatt være andre som kan ta de samme bokstavene, stable dem i en annen rekkefølge, og gi dem ut som noe helt annet. En av hensiktene med denne nettsiden er å få deg til å lese den beste boka som noen gang har blitt skrevet, hvor Gud selv er forfatteren: Bibelen, verdens største bestselger. Den fins i flere kopier, utgaver og oversettelser enn noen annen bok i verden. Og til tross for at den er så utbredt, er det for mange en uåpnet bok

Jeg har brukt litt tid på denne boken. Helt fra jeg begynte å lese i den i ei lita bibelgruppe, gjennom studiene i kristendom og noe teologi, gjennom jobbene jeg har hatt, og frem til nå. Jeg vil gjerne forstå innholdet i Bibelen, og vil gjerne leve det ut, og dele dens sannhet og lys med andre. Det er mitt privilegie å få åpne den og forsøke å forklare dens mening, gjerne flere ganger i uka, i mange forskjellige sammenhenger, til mange slags folk, både troende og skeptikere. Jeg har undersøkt Bibelens påstander, og den har aldri sviktet meg. Uansett hvor du drar, uansett hvilken kultur, så snakker Bibelen til menneskehjertets og sinnets grunnleggende behov med en kraft og relevans som bare kan forklares med dens guddommelige opphav.

For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud. (2. Petersbrev 1, 21 BM11)

Jeg tror på Bibelen fordi det er Guds bok, som med menneskelige ord beskriver tankene og sinnet til Gud som lagde oss til å ha fellesskap med seg selv. Det er gjennom Bibelen at vi kan kjenne Han og Hans vesen, og forstå Guds handlinger og tanker.
Det er her vi møter Gud ansikt til ansikt i det vi møter Jesus Kristus, som er hele Bibelens midtpunkt. Vi blir kalt til å omvende oss fra vårt opprør ved å erkjenne Gud som Gud i våre liv, og til å gi Han hans rettmessige plass på tronen i vårt hjerte. Bibelen er ikke en bok om Gud. Det er Gud som snakker til oss, på en direkte måte. Der kan Han lære, irettesette, korrigere, trene oss og utruste oss til å leve i Hans verden nå, i forberedelse til livet i den kommende verden.

Som alle gode gaver, så kan også Bibelen misbrukes, og det har den ofte blitt av de som har som formål å vri på budskapet og skade dens troverdighet. Det er ofte sagt at du kan få Bibelen til å bety og mene hva som helst, og da helst akkurat det du selv helst vil. Men det er bare sant dersom du ignorerer de grunnleggende reglene for hvordan du tolker en hvilken som helst tekst. Selvsagt, hvis en setning blir tatt ut av sin sammenheng og brukt alene, så kan man få Bibelen til å si en del merkelige ting. Det første stedet jeg tenker på i den sammenhengen er Galaterne 3,13

Forbannet er hver den som henger på et tre

Eller Salmenes bok 14, 1

Det finnes ingen Gud.

Dette er et direkte sitat fra Bibelen, men det gir ikke mening å ta det ut av sin kontekst. Det blir barnslig lek med Bibeltekster, og en trivialisering av det hellige.
Mange av grunnene til at Bibelen er en lukket bok for så mange, er like trivielle. Det som er så tragisk er at svarene på mange av verdens dilemmaer er beskrevet i denne boken, og likevel ligger den der uåpnet og ignorert. Det er som om noen skulle ha funnet en kur mot kreft, malaria og forkjølelse, skrevet den ned i en bok som blir spredt over hele kloden, og som deretter står uåpnet og støver ned i en bokhylle mens folk fortsatte å dø av sykdommene. Hvis alle fikk vite at Gud kom til å la seg intervjue på TV i kveld, så ville de fleste av oss sett på. I hvertfall ville vi tatt opp programmet eller sett det senere på youtube. Vi ville vært interessert i å høre hva Han har å si. Men Han har allerede sagt oss alt vi trenger å høre for å få evig liv, og boken ligger uåpnet og ulest!

Jeg håper at du leser Bibelen selv. Om du aldri har prøvd før, så prøv i dag. Det er en tjukk bok, men det sies at du kan spise en elefant hvis du bare deler den inn i små nok stykker. Det er ikke alltid vi liker det vi leser i Bibelen, fordi Bibelen har en tendens til å komme under huden på oss, og dytter oss ut av vår komfortsone. Den setter spørsmålstegn ved det vi synes er viktig i livet, og staker ut en ny kurs for oss. Å lese i Bibelen er et risikoprosjekt. Det vi gjør med det vi finner ut kan være av avgjørende betydning for evigheten, fordi vi kan aldri gå bort upåvirket av et møte med Gud gjennom Bibelen.
Enten blir hjertet mykt i det vi forstår og aksepterer det Han sier til oss, og internaliserer det gjennom tro og handling, eller så blir hjertet hardt i det vi nekter for Hans åpenbaring til oss og avviser Hans krav til oss. Bibelen vil ikke la noen som leser den forbli nøytral.

Da Martin Luther ble anklagd for å være besatt av Bibelen og for å være dømmende i dens favør, så nektet han ikke for det. I stedet så argumenterte han for at det var naturlig for alle å være i favør av ens egen mor, og at han ble født på ny gjennom Bibelen. Født på ny til et nytt liv i Kristus.
Det er opplevelsen enhver Bibeltroende kristen har. Guds Ånd bruker fortsatt Guds Ord til å lage Guds folk. De som tilhører den flokken bekjenner at alt de tror kommer fra Guds åpenbaring i Den Hellige Skrift.
Det er de som tror på Bibelen.
Hvis du ikke er en av de som tror på det som står i Bibelen, så håper jeg at du med dette enten er blitt provosert til å lese selv, eller inspirert til å lese selv. Uansett hvem du er, så er Bibelen for deg.

Barnedåpen – en solid gjennomgang

Barnedåp

BarnedåpDen følgende teksten er hentet fra bloggen til en av brukerne på kristenblogg.no. Jeg gjengir her materialet i sin helhet med noen modifikasjoner for å gjøre teksten mer forståelig. Den var opprinnelig skrevet på noe som virket som en form for dansk, så den er forsøkt oversatt i den grad det lot seg gjøre.

For en tid siden stilte jeg meg selv spørsmålet: Skal jeg la meg døpe en gang til? Jeg jobbet lenge og vel med det, og kom fram til at, nei, det skulle jeg ikke. Jeg vil med denne teksten forsøke å belyse betydningen av barnedåpen, og kanskje gi dere som nekter for barnedåpens gyldighet, noen tanker til refleksjon. Først og fremst: Hvordan er dette spørsmålet om gjendåp oppstått? Er det et spørsmål som har trengt seg på ved lesning av Bibelen, eller er det gjennom andre mennesker at spørsmålet er blitt alvorlig?

Egentlig det siste, ved at andre har påstått at voksendåp er det eneste riktige og at barnedåp er ubibelsk og ikke har noen gyldighet, hvorpå man søker å bevise at barnedåpen ikke har noen gyldighet etter skriftene. Er du blitt overbevist om du skal la deg døpe på nytt? Har vedkommende du har snakket med, og har de skriftene du har lest overbevist deg om at du skal ta dette skrittet? Eller er det bare slik at spørsmålet har vakt uro i ditt sinn? Når en får saken lagt fram bare fra en side, blir man lett påvirket. Du ønsker å se saken fra begge sider for å finne ut av hva som er riktig og galt, ikke sant?

Du har lest skrifter som taler imot barnedåpen. Godt! Og nå ønsker du å finne ut hva som taler til fordel for barnedåpen? Har din samvittighet overbevist deg om at voksendåpen er nødvendig, er det til ingen nytte å lese dette innlegget. For anser man voksendåpen som en nødvendighet, kommer en ikke til ro før den er fullbyrdet. Altså: Hva er det som i særlig grad har foruroliget deg?

Står det noe i Bibelen om barnedåpen? Er den ikke først oppstått senere? La oss undersøke det i lys av Bibelen: Vi vil først ta beretningen om offiseren Kornelius. Det står om han i Ap.gj. 10,2, at han var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus. Så kom Peter til han etter at Gud hadde veiledet han gjennom et spesielt syn, og Den Hellige Ånd falt ned på alle som hørte ordet, og de ble døpt som førstegrøden av hedningene. Ja, men det står da ikke noe om at barn ble døpt. Nei, det gjør det ikke. Det står ikke særlig omtalt, men det heter: «Med hele hans hus», så er det minst like stor sannsynlighet for at det har vært barn, som det ikke har vært barn. For med uttrykket «Med hele hans hus», forstår vi hele familien, som omfatter både store og små.

«Ja. Men jeg er ikke overbevist.» sier du da. Godt! Vi går videre.

Jeg vil ikke i særlig grad fremheve denne historien alene. I Ap.gj. 16 har vi fortellingen om Lydias omvendelse, der står det enda tydeligere: «Men da hun og hennes hus var blitt døpt». Nå sier man ganske visst igjen at det heller ikke har vært barn til stede. Men det blir en påstand som ikke lar seg bevise. Det mest sannsynlige er at det har vært barn, ellers er det vanskelig å forstå uttrykket «og hennes hus». Når man snakker om hr. N.N. og hans hus eller fru NN. og hennes hus så forstår man at det gjelder hele husstanden, og i første rekke naturligvis samtlige familiemedlemmer. Og så kan man etter språkbruken heller neppe tenke seg noe annet enn at det også har vært barn med. Men legg merke til at det står ikke om noen andre enn Lydia som ble troende. Det står ikke om at hennes husstand ble troende. Men allikevel heter det: «Da hun og hennes hus ble døpt». Gir ikke det noe å tenke på, når man påstår at det i skriftene kun omtales voksne som var blitt troende og deretter døpt?

Men, dette blir bare en påstand som ikke kan bevises. Jeg er overbevist om at det motsatte var tilfelle. Jeg tror ikke jeg gjør galt mot ordet når jeg forestiller meg saken slik at Lydia, da hun var kommet til troen, ønsket at de som hørte til henne også skulle døpes sammen med henne. Hun ville gi uttrykk for dette: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren». Var det øvrige medlemmer av familien som ble døpt og ennå ikke var kommet til troen, så tvilte ikke Lydia på at det under hennes innflytelse nok skulle skje.

Du sier kanskje: «Jeg må tilstå at man kan se slik på saken, men jeg skulle likevel ønske at det hadde stått der med klare ord». Jeg vil da lede oppmerksomheten på en annen begivenhet som er omtalt i samme kapittel, og som synes for meg å være enda mer avgjørende: Fangevokteren i Filippi, en hedning, som nettopp hadde tenkt å ta sitt eget liv, ble en troende ved Paulus’ forkynnelse. «Han ble straks døpt med alle sine.»

Lydia var en gudfryktig kvinne. Hun var vant til å gå i synagogen, og i hennes hus var man vant til å be. Men det kan en ikke si om fangevokteren. Han var en romersk soldat, en mann som plikttro og samvittighetsfullt passet sitt embete. Derfor ville han ta sitt liv da han trodde fangene var flyktet. Sammen med alle dem som var i hans hus, hører han en preken av Paulus og tror ordet, og til tegn på at hans hus fra nå av skal være et kristent hjem, vil han at alle i familien skal døpes, «For alle sine», var det kun voksne? Var de alle sammen blitt troende samtidig? Det står det ikke noe om.

Tvert imot: «Han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fatt troen på Gud.» Det kan tolkes som at han var kommet til troen, for deretter å ha bestemt at resten av familien og tjenestefolkene i huset også skulle tilhøre Gud, (Ap.gj. 16, 34). Det ville egentlig være høyst usedvanlig om alle var blitt troende over natten. Det ville ha vært et så stort under at det sikkert på en særlig måte ville vært fremhevet. Jeg har ennå til gode å høre at en hel familie på en og samme dag er blitt troende. Vi vil la ordet stå, slik som Lukas har skrevet det.

Fangevokteren kom til troen, han bøyde seg for den korsfestede, som i denne natt hadde møtt han med sin makt og nåde, og han stilte ikke seg ikke alene, men også hans hus og alle sine under Guds herredømme. Vi ser altså at Kornelius, Lydia og fangevokteren kom til troen. Men de ble ikke døpt alene, men sammen med hele deres hus. Det var for dem ganske selvfølgelig å la seg døpe sammen med hele deres hus, og dette var like selvfølgelig for apostelen Paulus. Derfor sa han til fangevokteren: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»
Og så døpte Paulus alle husfolkene i den overbevisning at også de andre ville komme til troen på Kristus.

Viser ikke kirkehistorien at barnedåpen er en senere innretning? Jeg er ikke i stand til å kontrollere det selv, men i et skrift er det henvist til at flere kirkefedre allerede på et tidlig tidspunkt har erklært seg imot barnedåpen. Ja, det kan ikke benektes, men det kommer her an på fra hvilket synspunkt man ser på et bevis, og hvordan man vurderer det.

Når en kirkefader som Tertullian, for å nevne ett eksempel, uttaler seg imot barnedåpen, så kan man med full rett si: “Se, Tertullian var også motstander av barnedåpen”. Men man kan også av Tertullians motstand konkludere med at barnedåpen eksisterte. Han bekjemper ikke en praksis som er på vei til bli innført, men en praksis som allerede eksisterer. Derfor kan man si at barnedåpen ble praktisert. Slik kan man altså være både for og imot barnedåpen, alt etter hvordan man ser på saken. Her gjelder det å være så nøktern som mulig og ikke forutinntatt når man vil prøve Skriftens vitnesbyrd og det som kirkefedrene har sagt. Du sier kanskje: «Ja, jeg har allerede innsett at man ut av de samme skriftene kan lese noe forskjellig, alt etter det standpunktet man selv har». Vel, derfor er det godt og riktig at du nå også ser på spørsmålet fra et annet synspunkt, etter at du har lest de skriftene som forkaster barnedåpen og alene holder voksendåpen for bibelsk. Jeg er overbevist om at både voksendåp og barnedåp har vært i bruk samtidig.

Det beviser også Tertullian for meg. Omkring år 200 utsendte han et skrift om dåpen. Han var en lærd mann, en jurist. I artikkel 18 snakker han om at man ikke skulle døpe barn. Han sier: «En utsetting av dåpen er å anbefale, spesielt når det gjelder de små. Og hvorfor skal man også utsette faddere for at de ved å dø (før barnet vokser til) hindres i å oppfylle det de har lovet, eller at de skal skuffes i sine forhåpninger ved at barnet ikke oppfører seg vel. Ganske visst sier Herren: «Hindre dem ikke i å komme til meg». Ja vel. Så la dem komme når de lærer, når de er blitt undervist om hvem det er de skal komme til. La dem bli kristne, når de kan bekjenne Kristus.

«Og hvorfor skal man ta uskyldige små barn til syndenes forlatelse? Man ville jo alltid handlet mer forsiktig med jordiske ting. Her betror man himmelske verdier til slike som man ennå ikke vil kunne forstå jordiske. La dem først ha lyst på frelsen, og deretter kan man, når de selv ber om det, døpe dem».

Tertullian stod altså på det baptistiske standpunkt. Som en dyktig jurist har han her stilt opp grunnene som man enda i dag bruker mot barnedåpen. Men som jeg allerede har sagt blir han, etter min erkjennelse og oppfattelse, selv et vitne for barnedåpen. For det første fremgår det tydelig av hans skrift at barnedåpen ble praktisert på hans tid. For det andre taler også et annet forhold til fordel for barnedåpen: Tertullian nevner ikke med et eneste ord at Apostlene ikke har døpt noen barn. Hvis han hadde sagt det, hadde spørsmålet vært avgjort. Det beviset ville vært avgjørende. Hvorfor har han ikke benyttet det? Fordi et slikt bevis ikke eksisterte.

Barnedåpen var en overlevering fra den apostoliske tid. Hadde dette ikke vært tilfellet, ville han ikke ha glemt å fremheve dette punktet. Han snakker jo heller ikke som en som bekjemper en nylig oppstått uskikk, men som en som uttrykker sin bekymring over noe som allerede foregår, noe nedarvet som han anser for å være galt, og noe han mener å måtte gjøre front imot. Det nye er at Tertullian drar til felts imot denne. Jeg finner slik i Tertullians skrift et sterkt bevis for at barnedåpen allerede på hans tid var i bruk i kirken.

Men er det ingen andre stemmer fra kirkehistorien? Jovisst, men de taler mer til gunst for barnedåpen og dens apostoliske opprinnelse. En yngre samtidig var kirkefaderen Origenes, den mest fremragende lærde på sin tid. Han er den første som uttrykkelig bekrefter at barnedåpen var en skikk fra apostlenes tid. Han sier det forbigående ved utlegningen av et bibelsted. Saken er for han ennå ikke noe stridsspørsmål, og derfor har hans ord mye større vekt. I hans utlegging av Romerbrevet sier han: «Kirken har fra apostlene mottatt den overlevering også å meddele de små barn dåpen».

For meg virker det som saken er avgjort. Origens hadde sikkert ikke skrevet slik dersom en av hans samtidige, som jo måtte vite det, hadde kunnet motbevise ham. Han levde jo også så nært den apostoliske tid (år 183-252), at det er utenkelig at han ikke skulle være nøye informert gjennom pålitelige kilder. Hans egne foreldre var kristne, dannede, vidtskuende mennesker. Han var fra ungdommen nær forbundet med biskopen i Aleksandria, som var rik på erfaring, og selv sto han som lærer for en kateketskole, midt i menighetslivet, der hvor det pulserte sterkest. Origens har altså ganske tydelig sagt at kirken har mottatt barnedåpen som en overlevering fra apostlene.

Men for å gjøre denne henvisningen til kirkefedrene kort, vil jeg nevne at kort tid etter Origens død i år 256, ble det i Kartago i Afrika avholdt et kirkemøte under ledelse av den senere martyrbiskop Cypian. 66 biskoper deltok. På dette møtet ble det b.la. behandlet et stridsspørsmål vedrørende barnedåpen. Det var ingen uenighet om man skulle døpe barna eller ikke, men kun om man skulle vente til de var 8 dager gamle. Kirkemøtet holdt på at man skulle foreta dåpen den 2. eller 3. dag. Det ble ikke diskutert om dåpen var nødvendig eller ikke. Det var man enige om.

Jeg tenker å ha gitt deg tilstrekkelig svar på dette første punktet. For meg står det klart at utfra skriftenes og kirkefedrenes vitnesbyrd, kan det ikke være noen tvil om at barnedåpen fra begynnelsen av er blitt praktisert av apostlene side om side med voksendåp.

Et annet punkt som jeg har møtt i de skriftene jeg har lest, er at dåpen forutsetter troen hos den som døpes, og at altså barn ikke kan bli døpt fordi de ennå ikke har noen tro. Riktig. Det er en av hovedinnvendingene mot barnedåpen.

I Markus 16,16 står det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Altså først tro og så dåp, slik det står. Men nå spør jeg: «Og hva så?»
Det er ikke et overflødig og tåpelig spørsmål. La oss tenke oss at et menneske blir døpt, men etter dåpen begynner det daglige liv med alle dets prøvelser og vanskeligheter, med strev og kamp utenfra og innenfra. Hvor vil han hente kraft til å leve fra? Hva vil han åndelig talt ernære seg ved? Og hva vil han engang dø på? Kan han nøye seg med sin dåp? Det var derfor jeg spurte: «Og hva så»
Hører ikke troen til også etter dåpen? Jo, må den ikke være alt?

Det går ett år etter dåpen. Det går 5 år. Minnet om dåpen er nesten borte, og de følelsene som han hadde den gang han ble døpt er forsvunnet. Alle og enhver som overhodet har et åndelig liv, må leve av tro. Dåpen, som man hadde ventet så mye av, skrumper inn, men troen vokser seg stor og sterk. Det er en sunn utvikling. Troen er i liv og død det avgjørende. Derfor fortsetter Jesus også: «Men den som ikke tror, han skal bli fordømt». Derfor spør jeg: «Og hva så?» Jeg må advare mot en overvurdering av dåpen, og så må jeg videre si:

Det gis en bestemt regel for utlegging av skriften. Den er slik: Man må forstå skriften i sammenheng. Kontekst, kontekst, kontekst. La oss derfor også sette Markus 16,16 inn i sammenhengen. I verset foran har Jesus sagt: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!»

Han har vist dem misjonsbefalingen. Det dreier seg altså her om en ordre fra Jesus om grunnleggelse av menigheter, altså i hedningeverdenen. Der går man fram i overenstemmelse med Jesu’ ord: Forkynnelse, tro, dåp. Men hvordan skal man gå frem når det allerede er dannet en menighet? Det sies det ingen ting om i dette skriftstedet. Den som ikke anvender Mark. 16, 16 på menighetsplanting, men på tid og forhold der det allerede finnes en menighet, river ordet ut av sin sammenheng og bruker det galt.

Og videre, en annen grunnsetning for skrifttolkning lyder slik: Man må fortolke skriften ved hjelp av skriften. Og nå har ikke Jesus snakket kun om dåpen i Mark. 16, 16. men også i Mt.28. Vi har forøvrig allerede snakket om det. Der heter det i vers i 9: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere».

Etter disse ord skal det altså først døpes og deretter læres, og det er slett ikke snakk om tro. Hvis nå et menneske lar seg døpe igjen, handler han i motsatt rekkefølge av hva dette skriftstedet lærer, i og med at han først er blitt undervist og deretter døpt. Hvis altså noen vil støtte seg til bokstaven i Mark. 16, kan man med like full rett støtte seg til bokstaven i Mt.28. Jeg vil ikke dermed si at man etter Mt.28 alltid først skal døpe og siden lære. Også dette er en misjonsbefaling. Jeg vil kun peke på hvordan man ved en bokstavelig utlegging av det ene skriftstedet kan slå det andre til jorden, og at man ved slik å presse bokstaven kommer i motsigelser og får galt resultat av det. Dåpsbefalingen i Mt.28 setter dåpen først, og deretter kommer undervisningen. Det ville være ganske galt å klynge seg til bokstaven kun det ene stedet.

Jeg finner også i disse forskjellige ordlydene av dåpsbefalingen en bekreftelse på min oppfattelse at barnedåp og voksendåp har foregått ved siden av hverandre. Naturligvis var voksendåp det første. Først døpte man de menneskene som var kommet til troen i overenstemmelse med Mark. 16. Men like naturlig var det at foreldrene, som var blitt troende, også lot deres barn døpe i overensstemmelse med Mt.28. Begge slags dåp foregikk ved siden av hverandre, slik man ennå ser på misjonsmarken.

Når våre misjonærer kommer ut på misjonsmarken, tenker de ikke først og fremst på å døpe barna. De forkynner evangeliet for å føre mennesker til tro på den korsfestede frelser. Først når det finnes kristne familier og barna kan få en kristen oppdragelse, først når det er opprettet kristne menigheter, da trer barnedåpen i kraft. Slik var det fra begynnelsen. Barnedåpen er den selvfølgelige følge av voksendåpen.

Hvordan var barnas stilling i den gamle pakts tid? Man opptok barna i pakten ved å omskjære dem på den åttende dag (gutter). Du sier: «Ja, men man kan da ikke sammenlikne dåpen med omskjærelse. Enhver israelitt hørte jo ved fødselen med til paktsfolket, og derfor måtte han også motta paktstegnet, omskjærelsen. Men i den nye pakt er det likevel annerledes. Ingen hører med til den som følge av den naturlige fødsel. Det som er født av kjødet, er kjød».

La oss undersøke saken. Vi leser i 1.Mos.17,9-14 om hvordan Abraham fikk befaling fra Gud om omskjærelsen, og i vers 23-27 om hvordan han utførte den. Omskjærelsen er det synlige tegn på den pakt som Gud har sluttet med Abraham. For i vers 13 heter det: “Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt.”

Gud hadde kalt Abraham og opprettet en pakt med han. Abraham var gått inn i denne pakten. Han trodde Gud og var villig til å vandre i hans bud, og så er det forståelig at omskjærelsen nå ble gitt han som det synlige tegn på den allerede fullbyrdede inngåelsen av pakten. Men det er verdt å legge merke til at dette paktstegnet skulle fullbyrdes på hans etterkommere når de var 8 dager gamle. Det leser vi om i vers 12: «I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt». Og saken blir enda merkeligere når vi tilføyer det som Paulus sier om omskjærelsens betydning i Rom.4,1 1: «Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret.»

For Abraham var omskjærelsen altså seglet, den synlige bekreftelsen på troens rettferdighet, som han ifølge 1 Mos. 15,6 hadde før han mottok det synlige bekreftende tegn. Altså var det hos Abraham først tro og deretter omskjærelse. Men nå skal hans etterkommere motta det samme tegnet med den samme betydningen – for det fortelles ikke om noen endring når de er 8 dager gamle og altså ennå er ganske umyndige.

Du sier: «Ja, det gjelder alt sammen om omskjærelsen. Men ikke om dåpen. Hvordan våger man å anvende det på dåpen?» La oss se.
I Kol 2, 11-12: «I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som er av kjøtt og blod. For i dåpen ble dere begravet med ham». Betydningen er kort oppsummert med disse ordene: «Dere ble omskåret da dere ble døpt. Det omskjærelsen betydde under den gamle pakt, betyr dåpen under den nye pakt». Så svarer altså den nytestamentlige dåp til den gammeltestamentlige omskjærelsen.

Jeg tror at Gud har ledet kirken i dåpsspørsmålet. Det trengs ingen ny åpenbaring når det gjelder dåpen, da anvendelsen av paktstegnet klart fremgår av de gammeltestamentlige rettledninger vedrørende omskjærelsen. Vi følger den linjen som den hellige skrift viser, når vi konkluderer med at det må være med det nytestamentlige paktstegn som det etter Guds befaling forholdt seg med det gammeltestamentlige. En ny rettledning er overflødig. 1 .Mos. 17 er tilstrekkelig for å bli klar over Guds vilje, og derfor savner vi heller ikke i det Nye Testamente rettledning angående dåpen. Vil man protestere med at barna ikke vet noe om deres dåp og ikke forstår noe av dens betydning, så stiller jeg motspørsmålet: -Hva kan en liten gutt på åtte dager vite og forstå om sin omskjærelse?

Anser man dåpen av umyndige barn for verdiløs og tåpelig, så kritiserer man dermed Gud, som har befalt at paktstegnet skal meddeles til de umyndige. Vi må under den gamle pakt, akkurat som under den nye, regne med to klasser av mennesker. Ikke alle som hørte til Israel etter kjødet hørte til Israel etter ånden. Alle hadde mottatt paktstegnet, altså omskjærelsen, etter Guds befaling. Men hvor mange av dem har ikke levd i synd og er gått fortapt? Judas, som forrådte Jesus, og yppersteprestene som dømte Jesus. De var alle omskåret etter Guds befaling. Det synlige tegn plasserte dem i ytre forstand blant Guds folk. Men det frelste dem ikke.

Men hos Åndens Israel, den lille flokken midt i det store folket, hersket tro, lydighet og vandring i Guds bud, og de som hørte til dette Israel hadde del i den samme åndelige velsignelsen ved omskjærelsen som Abraham.

Det forholder seg på nøyaktig samme måte i den nye pakt og paktstegnet i den. Millioner mottar paktstegnet og kommer derved innenfor rammene av den synlige kirke og nyter derved på mange måter fortrinn, men det gjør dem ikke salige. Men midt i den store mengden av døpte – på samme måte som under den gamle pakt, midt imellom store mengder av omskårne – finnes det et nytestamentlig Israel etter ånden, et Guds folk, en usynlig kirke. Og kun de, som ved omvendelse og tro er blitt knyttet til den og av takknemlighet er villig til å vandre etter Herrens bud ved troen, har del i den egentlige åndelige velsignelsen ved paktstegnet. Men ettersom det ikke står at en israelitt, når han omvendte seg, skulle la seg omskjære en gang til, så er det heller ikke Guds vilje at den som nå ved omvendelse og gjenfødelse blir innlemmet i det sanne Guds folk, skal la seg døpe en gang til. Det en gang mottatte paktstegn gjelder for bestandig. Bryter mennesket pakten, bryter ikke Gud den. Derfor må det en sann omvendelse til. Det er noe innlysende i denne tankegangen. Når barna under den gamle pakt fikk del i paktstegnet, kan man heller ikke under den nye pakt nekte dem det.

Jeg har lest hva en omvendt jøde, J.C.F. Frei har sagt om det spørsmålet: «Om en ting er jeg overbevist: Når engang mine kjære brødre av Israels og Judeas hus omvender seg til Messias og bringes til Hans kirke, så vil de aldri gå med på at deres barn skal frarøves deres medlemskap og være utelukket fra den synlige kirke. Siden Abrahams dager var barna medlemmer og delaktige i paktstegnet. «Hva for noe», vil de si, «Er Messias’ kirke med det forunderlige frelsesbudskap dårligere enn vår gamle mosaiske kirke?». Nei, det kan ikke være riktig. Denne uttalelsen legger jeg mye vekt på. Den viser oss hvordan jøder føler det. Gjennom århundrer har barna vært medlemmer av pakten, og det skulle nå ikke lenger være tilfellet. Det var etter jødisk oppfattelse en ganske umulig tanke. Jødiske foreldre, som kom til tro på Messias, måtte etter deres århundrelange tradisjon anse det for ganske selvfølgelig at deres barn måtte ha del i pakten som foreldrene var gått inn i.

Når vi prøver å tenke oss inn i den tiden da kristendommen begynte og den første kristne menighet ble dannet, den som opprinnelig besto av jøder som var blitt troende, da vil vi forstå at det slett ikke kunne være annerledes enn at foreldrene også ønsket å se deres barn som medlemmer av den nye pakt, på samme måte som de tidligere hadde vært medlemmer av den gamle pakt. Da Gud sluttet sin pakt med Abraham, de troendes far, sa Han til han: «Du skal holde min pakt, du og ditt avkom etter deg fra slekt til slekt». Og det første Abraham gjorde med sine barn for å oppfylle Herrens befaling, var å omskjære dem for dermed å gjøre dem til medlemmer av denne pakten, og formane dem til å leve i den. Spør vi: «Hvilken stilling har Gud tildelt barna i det gamle og det nye testamente?» så kan svaret i begge tilfeller kun bli: «Paktstilling».

Du sier; «Jeg må tilstå at det har jeg ikke hittil forstått, men det virker innlysende at for jødene var opptakelsen av barna i den nye pakt selvfølgelig». Ja, sikkert. Det er ennå et spørsmål om hvorvidt barna er skikket og verdige til å bli paktsmedlemmer. Nå vil jeg gå inn på et skriftsted som egentlig ikke har noe med dåpen å gjøre, men som likevel kaster lys over spørsmålet. Jeg tenker på det avsnittet hvor Jesus velsigner barna. Foreldrene brakte små barn til Jesus for at Han skulle legge hendene på dem. Det dreier seg om de som ennå var så små at de måtte bæres på armen. Foreldrene var av den oppfattelse at om frelseren rørte ved barna, betydde det velsignelse, selv om de selv ikke forstod noe av det. Men disiplene truet dem som bar dem, antageligvis av to grunner: Først fordi de ikke ville at Herren skulle forstyrres, og deretter fordi de tenkte at umyndige barn ikke hadde noe hos frelseren å gjøre. Men Jesus bebreidet sine disipler og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

Jeg vet godt nok at det her ikke snakkes om barnedåpen, men det dreier seg her om et annet spørsmål, nemlig: «I hvilket forhold står umyndige barn til Guds rike?» Og på det spørsmålet svarer Herren: «Guds rike tilhører slike som dem». Det vil si at Guds rike er for alle som har barnesinn, som er så enfoldige, ydmyke og hjelpeløse som et barn. Så må barna selv i første linje kunne få del i Jesu’ velsignelse. Disse barn som ble bragt til Jesus trengte også velsignelse. Og slik blir dette ordet, som egentlig ikke har med dåpen å gjøre likevel et fast støttepunkt for barnedåpen. Ingen grunner eller motbevis kan avkrefte dette ord: «Guds rike tilhører slike som dem”. Derfor døper vi barna på dette ord fra Jesu munn. På denne grunn, av dette ord har jeg brakt mitt barn til Herren i den Hellige dåp, og jeg lar meg det ikke frata at det var en bibelsk dåp, en dåp etter Jesu vilje. Og når noen snakker nedsettende om en slik dåp, er det ikke med Kristi sinn eller drevet av Guds ånd. Det er jeg overbevist om.

Men vi har også andre ord fra Jesu munn som viser oss hvordan Han ser på barna og vil at de skal behandles. F.eks. Mat. 18,1-4,. Her stiller Han et barn midt i blant sine disipler og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.», dvs. så enfoldige og så beskjedne. Av dette fremgår det likevel utvilsomt at barna står himlenes rike nærmere enn de voksne. For disse må først bli gjort små, ofte gjennom vanskelige prøvelser, mens barna er små og vet at de ikke kan noe av seg selv.

Noe ganske lignende leser vi om i Lukas 9, 47-48. Og jeg regner også de ord Jesus gav Peter ved Genesaretsjøen blant disse ordene: «Vokt mine lam». Det hadde Han lagt på sitt hjerte, slik at Han på første pinsedag vektla det Han sa: «For løftet gjelder dere og barna deres». Hvordan man ansikt til ansikt med slike ord fra skriftene kan snakke foraktelig om barna og dåpen, slik det har blitt gjort, er for meg uforståelig. Man setter seg opp imot Guds ord. Paulus sier f.eks. i 1. Kor. 7,14: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende konen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville jo barna deres være urene, men nå er de hellige.» Og disse ord skrev apostelen om barn av slike foreldre der kun den ene parten var troende.

Vi har sett at barn fra begynnelsen av har blitt døpt inn i den kristne menighet. Og vi har også sett at barnedåpen er begrunnet slik i Skriften at den ikke betyr en utglattelse av kirken, heller ikke en verdsliggjørelse av denne, men at menigheten fra begynnelsen av på Jesu ord har rett og plikt til å utføre den.

Jeg er spesielt opphengt i det Jesus sa til Johannes da Han ble døpt av ham: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Fremgår det her at dåpen er en lydighetshandling, noe Gud forlanger av oss?

Kjære bror, hvordan kan dette gjøre deg urolig? Jesu dåp ved Johannes fant sted ved begynnelsen av Hans virksomhet, og innstiftelsen av den kristnes dåp fant først sted etter oppstandelsen, før Jesu’ himmelfart. Allerede av denne grunn kan Jesu’ dåp ikke komme i betraktning for vårt vedkommende. Og likesom Jesu’ person og kall var ganske enestående, slik var også Hans dåp noe enestående.

Johannes døpte med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Derfor vegret han seg for å døpe Jesus da Han kom til han ved Jordan og ville bli døpt. Han avviste det og sa: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg?» Johannes hadde rett. Jesus trengte ikke den dåp han døpte med.

Hans dåp var å vaske bort syndene, og den som sto for han nå, var uten synd. Jesus trengte ikke la seg døpe for sine synders skyld. Han gjorde det likevel. Han gjorde seg syndere lik.

Allerede i dåpen gikk Han inn under konsekvensene av vår synd, og ordet: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden», gjelder allerede fra Hans dåp. Nå står Han midt i rekken av syndere, som en av deres likemenn.

Han oppfyller i lydighet all rettferdighet, som hans Far har pålagt Han å oppfylle. Hele Hans liv er en oppfyllelse av den gudommelige rettferdighet, i lydighet overfor Gud til døden på korset. Vil du vite hva det har kostet Han å oppfylle all rettferdighet, så se på Han som ligger der i Getsemane på sitt ansikt og skjelver foran lidelsens kalk, eller som Han henger på korset og roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Men da Han kunne rope: «Det er fullbrakt!», da var all rettferdighet oppfylt, da var lydighetens vei til ende. Og nå skal vi ta dette ordet fra Herrens munn, det ord hvis rekkevidde vi aner, når vi tenker på Jesu lydighet og Hans lidelser.

Det finnes mange befalinger i Bibelen. Les Bergprekenen og Apostlenes brev, og les om hvordan det der snakkes om en kjærlighet til Gud som skal fylle hele hjertet, at vi skal elske vår neste som oss selv, om sann ydmykhet, om fordragelighet, langmodighet, tålmodighet og mange andre dyder. Vi må gå i gang med å oppfylle all rettferdighet. Hva kan det nytte å peke seg ut ett enkelt område, dåpen f.eks., som er det letteste av dem alle sammen og la det øvrige ligge? Jakob sier: «den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Oppfyllelsen av den ene befalingen hjelper ingen ting, når overtredelsen av et eneste bud allerede har gjort den andre lydigheten til intet.

Legger vi hånden på et bud, da må vi legge den på alle. Med det aller største alvor må jeg si: «Den som legger hånden på lydigheten, han skal vite hva han gjør. Han skal da også virkelig leve et liv i lydighet og ane rekkevidden av dette. Så vil han komme til den rette forståelse av evangeliet»

Er du klar over at saken er uhyre alvorlig for den som gir seg selv til å oppfylle all rettferdighet? At han er kommet under loven og forstår ikke evangeliet? Når vi leser apostlenes brev: Romerbrevet, Efeserbrevet, 1. Petersbrev osv., finner vi at rettferdiggjørelse av tro alene, rettferdiggjørelse av den vantro uten vår fortjeneste og for Kristi skyld alene, blir klart og tydelig lært. Men når et menneske har gjort den erfaringen, når rettferdiggjørelsens guddommelige gave er blitt hans, da våkner det i han en takknemmelighet til å leve etter alle Guds bud. Der finner skriftens formaninger sin rette plass.

Der er ikke lenger noen snakk om at man skal oppfylle all rettferdighet, men man gleder seg over at den er oppfylt i Kristus og av Kristus, og villigheten etter å oppfylle formaningene kommer ikke av tanken om at jeg skal fullende den rettferdighet som gjelder for Gud. Kristi død er forgjeves for den som vil det.

Paulus snakker veldig alvorlig til dem som mente at de skulle legge noe til Kristi verk på korset. Han sier til galaterne: «Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Dette er et meget alvorlig punkt. Og derfor må jeg inntrengende advare deg mot denne veien, fordi jeg ser farene på den. Farer for deres sjeler og deres salighet; at du vil sette noe annet i Jesu sted og komme inn under loven, og derfor miste Jesus. Det ville være fryktelig. Gud bevare deg mot det!

Nei, nei, vi skal ikke oppfylle rettferdigheten, den er oppfylt. Jeg begriper ikke at mennesker ut fra disse ord fra Jesus kan avlede nødvendigheten av å la seg døpe på samme måte som Jesus ble døpt.

Kan vi overhode oppfylle rettferdigheten? Nei, aldri. Der kommer vi for evig til kort. Vi kan ikke oppfylle noen rettferdighet. Jesus har oppfylt den! Jesus har fullbrakt verket. Vi rettferdiggjøres uten fortjeneste ved tro på Jesus Kristus og den forløsning Han har gjort for oss. Den som vil etterligne Jesu dåp, han må også etterligne Hans forløsende død. Du ser at det er fullstendig feil å dra slutningen at vi må oppfylle all rettferdighet, og at vi derfor må la oss døpe på samme måte som Jesus.

Og enda en bemerkning angående den lydighetshandlingen Jesus forlanger av oss. Det hadde vært lett hvis lydigheten består i at vi skal la oss neddykke. Men så billig er ikke lydigheten. Nei, det hører med et daglig liv i selvfornektelse og hengivelse der det hører med å bestandig si «Nei» til verden og deg selv, og bestandig «Ja» til Gud og Hans ord. Hvis det var sant at voksendåpen er en lydighetshandling, da lar jeg meg ikke døpe bare en gang, men igjen og igjen.

Men det er en stor misforståelse. Når har Jesus forlangt kun en utvendig handling og sagt seg tilfreds med oppfyllelsen av en formalitet? For Han kommer det alltid an på hjertet og på viljen. Han var den største motstander av seremonivesen og bokstavtrelldom. Frelseren forlanger noe helt annet: Han forlanger mye mer enn en såkalt lydighetshandling. Han forlanger et liv i daglig lydighet, i daglig etterfølgelse i Hans fotspor, av hjertets tro, som bringer kjærligheten fram. Dette er noe ganske annet enn bare en gang å la seg neddykke.

Du sier: «Men mange velsignede Guds menn har oppfattet det slik og har latt seg døpe igjen. I skriftene jeg har lest fant jeg ved en hel fortegnelse over menn som har latt seg døpe igjen»

Ja, det er riktig. Jeg har også sett dette. Men jeg synes ikke det blir riktig å bruke de som eksempler i dette tilfellet. Det kan da nevnes mange, mange flere, som ikke har latt seg døpe på nytt.

Antallet av dem som holder på voksendåpen er forholdsvis liten i forhold til de som tror og praktiserer barnedåp, men de med det baptistiske synspunktet er for det meste meget virksomme og arbeider ivrig for å verve folk for sitt syn. Og vi som tror barnedåpen har tidd stille. Og dermed er det oppstått en oppfatning av at vi ikke har noe å si til forsvar for vårt synspunkt. Ja, at vi i grunnen skulle være overbevist om at sannheten er på den andre siden. Men vi tør bare ikke å gi dem vårt syn, fordi vi frykter følgene av et slikt skritt. Det har en bror en gang skrevet: «at i mitt hjerte sluttet jeg meg sikkert til sannheten om dåpen, men jeg torde bare ikke åpent uttale det for ikke å miste mitt levebrød. Det var også mens jeg var prest i Mülheim. Så lavt tenker de om oss. Og det er dessverre ikke noe unntak. Man anser oss for å være mennesker som er ulydige mennesker som ikke vil gi sannheten ære, som imot bedre vitende fastholder barnedåpen osv. Dette er en stor urett, og det skylder man å gjøre avbikt for».

Et betydelig antall av dem som har latt seg døpe igjen, er senere kommet til den erkjennelsen at gjendåpen var en villfarelse. Flere sier at de ikke snakker så høyt om det. Men de har erklært: «Hvis det var nå at jeg sto overfor spørsmålet, så hadde jeg ikke gjort det».

Noen av dem som er nevnt som tilhengere av voksendåpen, har latt sine barn døpe. I så stor grad har deres oppfattelse endret seg. Ja, slik har det seg med denne såkalte lydighetshandlingen. Man får så mange ensidige og bastante inntrykk at man kommer inn i en ensidig og bokstavelig skriftoppfattelse, og man ser ikke lenger noen annen vei. Og deretter, når man er falt til ro og overveier saken, erkjenner man: «Det var en villfarelse». Tenk også på dette: Hvis det er sant at trosdåpen er slik en lydighetshandling, så ville den naturlige følgen være den at Gud på en særlig måte ville vedkjenne seg alle dem som har latt seg døpe igjen. Det er jo klart. Guds velbehag hviler over lydigheten. Da Jesus lot seg døpe og dermed erklærte seg klar til å gå forløserveien som Gudslammet, da åpnet Himmelen seg, og det hørtes en røst: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”

Så burde man også merke noe, at de “døpte” brødrene var mer velsignet enn de “udøpte”, som man ofte kaller oss. Men det kan man ikke si. Jeg vil ikke dermed si at de brødrene som har latt seg døpe igjen er mindre velsignet enn oss andre. Det ville være å lyve.

Når de i deres daglige vandel trofast følger Herren, velsigner Herren dem. Men Guds velsignelse avhenger ikke av om man lar seg døpe en gang til eller ikke. Voksendåpen er altså i virkeligheten ikke noen særlig lydighetshandling. Det må en innrømme, når en kjenner forholdene i Guds rike. Til og med baptistprester har beklaget at det var så mye død i deres menighet, fordi så mange hvilte på sin dåp og derfor ikke kom videre i sine liv. Det tyder ikke på at en har fullbyrdet en spesiell lydighetshandling, som Guds velbehag i særlig grad hviler over. Og det kunne ikke være tilfellet hvis voksendåpen var en så ubetinget nødvendig lydighetshandling. Gud ville heller ikke ha latt sine barn forbli i uvitenhet om et så viktig punkt, hvis voksendåpen var et tegn på særlig lydighet. Vi vil også være lydige mot Herren slik som våre brødre. Det vet Gud, som kjenner hjertene.

Den påstanden lar seg ikke opprettholde, at vi skal oppfylle all rettferdighet, og at voksendåpen er en lydighetshandling. Det stemmer ikke med skriften og erfaringen.

Kilde: werner1 på kristenblogg.no

http://www.kristenblogg.no/?author=697

Ekteskap vs. samboerskap

Dame i brudekjole som holder en Bibel

4104315185_df4a79396f_oLørdag kveld hørte jeg en flott andakt om samboerskap og ekteskap, og om samliv og realistiske og urealistiske forventninger.
Jeg skal forsøke å gjengi noen tanker jeg fikk underveis, og noen refleksjoner jeg som ektemann gjorde meg mens jeg satt og hørte på.

Ekteskapet er uten tvil under stort press. Samboerskap er den dominerende samlivsformen blant unge mennesker, og ekteskap blir sett på som skummelt og bakstreversk. Noen har enda den romantiserte tanken om selve bryllupsdagen, og noen kanskje drømmer om hvor fantastisk det vil være om man bare gifter seg, selv om man lever som samboere frem til dagen man sier sitt tja i kirka.
Samboerskap ble «oppfunnet» på sekstitallet som et opprør mot ektekskapet. Man ville leve sammen uten rammene et juridisk bindende ekteskapsløfte gav. Samboerskap er nå i dag mulig å få kontraktsfestet med en samboerskapskontrakt.
Det er i grunnen veldig likt et ekteskap dersom man skriver kontrakt. Samboerskap med kontrakt likestilles juridisk med ekteskapet, og regjering og storting har allerede lykkes med å sidestille heterofilt og homofilt samboerskap. Snart vil også Den Norske Kirke sidestille heterofilt og homofilt ekteskap som en gudgitt ordning, selv om Bibelen er meget tydelig på at Gud ikke gir sin velsignelse over homofilt samliv.

I praksis spriver veldig få kontrakt på samboerskapet sitt. Jeg har hørt 13%.
Dette fordi man er redd for spørsmålet «Stoler du ikke nok på meg? Trenger vi virkelig en kontrakt på dette?», og dersom man skriver en kontrakt så er samboerskapskontrakten likevel såpass lik ekteskapskontrakten at de like gjerne kunne giftet seg. Men det er for skummelt, fordi et ekteskap er bindende.
Så det som holder tilbake er likevel frykt for å binde seg. Derfor er et samboerskap en løsere og mer flyktig samlivsform enn et ekteskap. Det er et «ekteskap med bakdøra åpen». De aller fleste samboerskap oppløses etter en tid. Oppløsningsraten for samboere med barn er tre ganger så høy som for ekteskap med barn. Det er også sånn at de som først er samboere og deretter gifter seg, har dobbelt så stor sjanse, statistisk sett, for å skille seg dersom vi sammenligner med ekteskap som starter uten å ha samboerskap bak seg.
Vi har snart en skilsmisserate på 50% her i landet, og slik jeg ser det er det jammen ikke rart når vi hver dag bombarderes med verdier som strider rett imot Guds vilje for samlivet mellom en mann og en kvinne.
Bibelen har en ramme for samlivet, og det kalles ekteskapet. I Matteus 19 sier Jesus

Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. ’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19:4-9 BM11)

Fyller samboerskap de vilkårene som skal til for å kalles ekteskap? Både ut fra samboerskapets idé og praksis og ut fra samfunnets innplassering av det som noe annet enn ekteskap ser vi at dette ikke samsvarer. Dersom samboerskap er ekteskap, er oppløsning av det å se som skilsmisse, med de konsekvenser det har for tenking omkring skilsmisse og gjengifte. Trolig har de rett som sier at samboerskapet for flertallet har avløst forlovelsestiden fram mot ekteskap. Men Guds ord åpner aldri for at denne tida før ekteskapsinngåelsen skal brukes til å foregripe ekteskapet som samlivsform med felles bord og seng.

Unge kristne er selvsagt forvirret. Vi har de siste årene lagt mye vekt på at å følge Jesus handler om tro alene, og det er på en side riktig. Men jeg vil stille spørsmålet om man virkelig tror på Jesus om man går rett imot det Han sier? Ta f.eks kvinnen som ble grepet i å ha sex utenfor ekteskapet.

Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»}} (Johannes 8:3-11 BM11)

Jesus sa til henne «Gå bort og synd ikke mer». Dette alene burde si oss at Jesus mener seksuelt samliv uten ekteskapet som ramme, er synd.

Generelt har vi tatt for lett på forkynnelsen og bibelundervisningen og slik skapt grobunn for tro uten vesentlig substans og med svekket relasjon til etterfølgelsen av Jesus. Troens gave har i liten grad blitt til troens lydighet. Da blir det vår oppgave å holde frem at det å tro er nok, men at troen er død uten gjerninger, og gjerninger er etterfølgelse.
Det blir ofte sagt at kristne miljøer er så opptatte av sex og at det er fælt og syndig, men det kunne ikke vært lengre fra sannheten. De gangene sex har vært tema i kirken, har jeg hørt utelukkende positivt om det. Det er Guds gave, og det er noe dyrebart og hellig vi har blitt gitt. De jeg har hørt snakke negativt om kirkens holdning til seksualitet, er folk som sjeldent eller aldri har vært i ei kirke.
Den seksuelle manien er et særpreg ved den allmenne kulturen.

Svært mange av våre medborgere sliter i sine liv og samliv med det bildet som tegnes av seksuell appetitt og forbruk i film og underholdning. I frykt for å stemples som seksualfiksert – fordi vi setter andre standarder enn omgivelsene, har altfor mange bedehus og kirker, leirer og lag holdt tilbake nødvendig veiledning om sex og samliv. Den seksualiserte kulturen som vi lever i, har likevel gjort slik veiledning mer nødvendig enn noen gang.

Han som holdt talen over dette, sa at de som vokser opp i dag har et bilde av seksualitet som hentet rett fra Paradise Hotel. Og det var ganske betegnende å høre hva de to spørsmålene deltagerne ble stilt da de skulle inn i huset. Det handlet ikke om de skulle ha det kjekt eller få nye venner der inne. Det første spørsmålet var «Skal du ha sex på TV?». Det andre spørsmålet var «Skal du ha sex første kvelden?».
Svarene som kom var mange «Det som skjer, det skjer.». Det var ei jente som var litt i tvil om hun skulle hoppe rett i det, og hun ble da sett på som den tilbakeholdne og kjipe deltageren.

Slike holdninger vokser barn og unge opp med i dag!
Det handler ikke om å dele noe fint sammen. Det handler ikke om å ta vare på hverandre og respektere hverandre. Det handler hvertfall ikke om å være trofast, tålmodig, velvillig, og om å forplikte seg på det andre mennesket!
Ekteskapet er noe helt annet. Det er innstiftet av Gud selv, og er den eneste rammen hvor begge partene og eventuelle barn kan føle seg trygge.
Vi trenger å bryte både de tabuer vi måtte ha i det kristne fellesskapet for å snakke om disse tingene, og vi trenger å bryte med angsten for å stemples som seksualfiendtlige i en kultur som reduserer sex fra relasjon, troskap og forplantning til teknikk og forbruk. Den beiske frukten er at halvparten av alle graviditeter i Oslo for unge under 25 år ender i abort. Og da holder vi utenfor alle som bruker angrepiller eller prevensjon som hindrer befruktede egg i å leve videre. Vi ofrer menneskeverdet for å kunne dyrke sex – Guds gode gave!, som en avgud.

Vi må snakke klart og tydelig når det gjelder dette. Vi må peke på ekteskapet som den beste samlivsformen, og vi har både statistikk og sunn fornuft til å underbygge våre påstander og holdninger. Når det gjelder ekteskap, er Bibelen, Jesus og Apostlene svært tydelig på at ekteskapet er den eneste rett samlivsform, og at det er ment for en mann og en kvinne. Dersom vi kan regne med at apostelen har rett i at den som driver hor, ikke skal arve Guds rike, må vi tørre å være tydelige i forkynnelsen. Vi må tale så tydelig at folk får gjort opp sine synder mot Guds sjette bud og reises opp til nytt liv og frimodig etterfølgelse, også om det er motkulturelt.

Bekymringer

Bekymret kvinne

20130120-210105.jpg«Hun lot aldri sjansen for en god bekymring gå fra seg», sa pastoren under prekenen i dag. Temaet var bagasje man har med seg i livet. Bekymring er noe veldig mange bærer på, og det kan være slitsomt både for en selv og for andre.
Men er all bekymring negativt? Kanskje.. Bibelen sier hvertfall mye om å ikke bekymre seg. Jeg hørte noen bibelsitater under gudstjenesten, og tenkt jeg skulle fylle ut med noen flere her nå, både til formaning og oppmuntring!

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? (Matteus 6:25-27 BM11)

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matteus 6:34 BM11)

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel . For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Lukas 12:25, 26 BM11)

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannes 14:27 BM11)

Løsningen på bekymringer er fred.

La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! (Kolosserne 3:15 BM11)

Må fredens Herre selv gi dere fred, alltid og på alle måter. Herren være med dere alle! (2. Tessaloniker 3:16 BM11)

Kast din byrde på Herren , han vil sørge for deg! Han lar aldri den rettferdige vakle. (Salmene 55:23 BM11)

Om uro

Uro i hjertet tynger mannen, et godt ord gjør ham glad. (Ordspråkene 12:25 BM11)

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperne 4:6, 7 BM11)

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1. Peter 5:7 BM11)

Vær ikke redd

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. (Salmene 23:4 BM11)

Og nå, så sier Herren , som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i stedet for deg. Vær ikke redd, for jeg er med deg! (Jesaja 43:1-3, 5a BM11)

Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg? (Hebreerne 13:6b BM11)

Hold opp! Kjenn at jeg er Gud. Jeg er opphøyd over folkeslag, opphøyd på jorden. (Salmene 46:11 BM11)

Når jeg er redd, stoler jeg på deg. (Salmene 56:4 BM11)

En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren , himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! (Salmene 121:1-3 BM11)

Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne. (Ordspråkene 3:5, 6 BM11)

Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut. (1. Korinter 10:13 BM11)

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? (Romerne 8:31, 32 BM11)

Et annet sitat som kom frem under gudstjenesten var «Det er to dager du ikke skal bekymre deg for. Den ene er dagen i går, den andre er dagen i morgen.»

Skuret – en bokadvarsel

Er Følgende er gjengitt med tillatelse fra omvendelse.dk:

”Skuret” (The Shack) en kristen bok? Boken ”Skuret” eller ”The Shack” av William Paul Young har blitt en bestselger i særklasse, da den i dag er solgt i flere millioner eksemplarer. Jeg ble spurt av oversetteren av boken (Steffen Boeskov), om jeg ville lage en anmeldelse av den. Han visste godt at jeg var uenig med boken, men har til tross for dette ønsket at jeg skulle lage en anmeldelse. Det er herved gjort, og jeg takker Steffen for den mulighet han gav meg. ”The Shack” har fått status som en kristen bok. Etter å ha lest den, må jeg konkludere at det ikke er en bok som jeg kan anbefale kristne. Jeg kan faktisk ikke anbefale den til noen. Det skyldes at den ikke bygger på Bibelsk kristendom, men på noe som minner langt mer om New Age-tankegang, og folks individuelle følelser. Men la meg vise hvorfor jeg ikke kan anbefale boken.

Bakgrunnen Bokens hovedperson er en moden mann ved navn Mack. Han har noen traumer som han har vanskelig for å komme over. Det kan man jo godt forstå, for det skyldes at hans datter engang ble bortført, mishandlet og slått ihjel av en seriemorder. Alt dette skjedde på en ferie som hans familie en gang var på. Dette er en sørgelig historie, men er noe som blir dvelt ved ganske lenge i første del av boken. Dette kraftige fokuset på Macks traumer, betyr at den ukritiske leser får en sympati for Macks mentale tilstand. Derfor blir det også enklere for leseren å åpne seg for de løgnene om Gud som boken senere kommer med. På et tidspunkt får Mack et brev, hvor gud inviterer ham opp i hytta hvor hans datter ble slått ihjel. Det får ham naturligvis til å undre seg, og han tror i første omgang at det er noen som driver gjøn med ham. Men likevel velger han å dra opp dit, for hva om det er gud som har invitert ham? Årsaken til at jeg skriver gud med liten g, og ikke med stor, er at det viser seg at det ikke er Bibelens Gud som Mack møter i hytten.

Mack møter ”Gud”?Mack drar opp til hytten hvor en stor afroamerikansk kvinne tar imot ham. Kvinnen påstår å være gudfader, og blir ofte kalt Pappa. Allerede her burde den oppmerksomme leser tenke at det er noe galt. Men det bor flere i hytten. Der er en asiatisk kvinne ved navn Sarayu, som er vanskelig å fokusere på fordi hennes klær, hår m.m. er som vind som blåser. Hun viser seg å skulle forestille Den Hellige Ånd. Så er der selvfølgelig den siste del av guddommen, som ganske riktig heter Jesus. Han er en avslappet, jødisk tømrer med moderne tømrerklær. Mack begynner å være sammen med de tre personene, og forsøker å finne ut av hvem de er, og hva de vil ham. Flere ganger stiller Mack skeptiske spørsmål om flere relevante ting. Og det interessante er at Macks spørsmål ofte har sitt utgangspunkt i Bibelen. Men til spørsmålene viser de tre guddommene seg (særlig pappa) å si noe motsatt. Med andre ord har denne Pappa satt seg ut over Bibelens ord, og påstår ting som ikke kan utledes av Skriften. Men det lyder fint når Pappa sier det. Det høres åndelig og tankevekkende ut, men ikke desto mindre er det uttalelser som forsøker å underminere Guds ords autoritet. Her er et eksempel fra side 127 og 128:

«Men hvis du er Gud, er ikke du da den som tømmer vredesskåler over jorda og kaster folk i ildsjøen?» Mack kjente hvordan sinnet våknet i ham igjen … «Svar meg helt ærlig: Liker du å straffe dem som skuffer deg?» Pappa satte fra seg det hun hadde i hendene og snudde seg mot Mack. Han kunne se dyp sorg i øynene hennes. «Jeg er ikke den du tror jeg er, Mackenzie. Jeg trenger ikke straffe folk for synd. Synden straffer seg selv, den eter deg opp fra innsiden. Det er ikke mitt mål å straffe den; det er min glede å fjerne den.»

Pappas svar er en blanding av noe som er sant, og noe som ikke er sant. En ganske typisk måte for djevelen å forføre folk på. Det høres pent ut når Pappa sier at det ikke er målet å straffe synd, men å kurere den. Noe man muligens godt kunne forsvare. Men når det blir sagt sammen med at Gud ikke behøver å straffe mennesker, og at synden er straff nok i seg selv, så er det tydelig at dette ikke er den Bibelske Gud. Macks utgangspunkt, at Gud heller skåler av harme ut over jorden, er på tross av vårt ønske om at Han ikke gjør det, sant. Videre er synden ikke straff nok i seg selv. Se bare hvordan mennesker elsker å leve i synd. Nei, synden er ikke straff nok for dem, for de elsker den. På dette er Bibelen ganske klar: Gud vil straffe syndere fordi de har brutt Hans hellige og rettferdige lov. Men det er ikke noe den gud som Mack møter går inn for. Bibelen sier klart at Gud er rettferdig, og hvis William Paul Young har rett i at Gud ikke er rettferdig så var det ikke noen grunn til at Jesus døde på korset. Hvilket bl.a. kan utledes av Romerne 3.25-26:

Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.

Mack bruker noen dager sammen med de tre gudspersonene. Han snakker med dem enkeltvis og han er sammen med dem i fellesskap. Når de er sammen i fellesskap er der noe “slå seg på låret og le til man sprekker” over de tre gudspersonene. De har det bare så gøy sammen. At forfatteren forsøker å vise at de tre personer i guddommen har et tett fellesskap, er isolert sett ikke noe problem. Men måten de er sammen på og snakker med hverandre på er problematisk. De ler av hverandre og tester hverandre, og Mack synes deres måte å være sammen på er merkelig. Det burde leseren også synes. Mack spør på et tidspunkt om dette, da han mente at det i guddommen var et hierarki som viser at Faderen er den som bestemmer. Til det svarer pappa:

”Mackenzie, vi har ikke noen høyeste autoritet blant oss, kun enhet.”

Etter dette har de en prat som viser at denne gud ikke er tilhenger av autoriteter og hierarkiske systemer. Igjen noe som det ikke er grunnlag for i Bibelen. Bibelen viser gjentatte ganger at Faderen er den øverste autoritet. Jesus sier selv at han kun sier det Faderen har befalt Ham (Joh 12.49).
Skal man bli kristen for å bli frelst?På side 194 har Mack og Jesus en samtale. Hvor Jesus sier følgende til Mack:

”[Jesus sier:] De som elsker meg, kommer fra alle de systemer som finnes. De var buddhister og mormonere, baptister og muslimer, demokrater og republikanere, hjemmesittere, slike som ikke går i kirken eller er med i noen religiøs institusjon i det hele tatt. Jeg har etterfølgere som har vært mordere og mange som var selvrettferdige. De er bankeiere og bookmakere, amerikanere og irakere, jøder og palestinere. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre dem til kristne. Det jeg ønsker, er å få være med på å forvandle dem til sønner og døtre av min Pappa. Mine brødre og søstre. Min Elskede.”

Så Jesus har ikke noe ønske om at disse som Bibelen kaller «fortapte uten Gud», skulle bli kristne. Han ønsker bare å være med i deres forvandling. Dette er meget problematisk, og viser at forfatteren av boken ikke har noen forståelse av at det kun er en eneste vei til Gud, og det er kun gjennom Jesus Kristus og omvendelse til Ham at man kan bli frelst. I dette tilfelle blir frelse noe diffust, noe som alle kan påstå de har, fordi de er i ”en forvandling”. Forfatteren viser seg her å gå langt ut over skriften. Jesus mister en skål En liten begivenhet i boken som umiddelbart virker uskyldig fordi den gjør Jesus mer menneskelig, og dermed til en som jeg har lettere for å forholde meg til. Det skjer i starten av kapittel 7 side 111. Mens Mack står på badet hører han en lyd:

Et gedigent brak avbrøt tankene hans. Det kom fra kjøkkenet, og Mack ble stiv. Et øyeblikk var det stille som i graven, og så hørte han helt overraskende et latterbrøl. Nysgjerrig gikk han ut av badet, og kikket nysgjerrig inn på kjøkkenet. Mack ble ganske forbløffet over synet som møtte ham. Det så ut til at Jesus hadde msitet en stor bolle med saus eller noe på Pappa, for nedre del av skjørtet hennes og de bare føttene var fulle av klisset. Alle tre lo så Mack var redd de skulle miste pusten.

Senere da de spiser, sier Pappa:

«Vi skulle hatt den der utrolige, japanske sausen til, men med de fette fingrene der borte,» Pappa nikket mot Jesus, «skulle på død og liv se om bollen kunne sprette.» «Gi deg da,» svarte Jesus i påtatt selvforsvar, «jeg var glatt på hendene. Hva skal jeg si?»

Og hva er så galt i denne lille delhistorien i boken? For det virker da ganske uskyldig. Hvis det var alminnelige mennesker vi hørte om her, ville det ikke vært et problematisk avsnitt. Hvis mennesker ser igjennom fingrene med hverandres småfeil som dette, ville mange ting ganske riktig være bedre. Men saken er den at det vi ser er Jesus som gjør en feil, og ikke nok med det: De tre gudspersoner sitter og gjør narr av det etterpå. Forsøket med denne delhistorien er å gjøre Jesus mer menneskelig, noe som kan være utmerket, men det skjer ved å gjøre Ham feilbarlig. Skurets Jesus feiler, og man tar ikke feil alvorlig i guddommen. Man ler bare av det. Der er en mangel på gudsfrykt når man forsøker å gi Jesus et image av en mann som deg og meg, som kan feile. Jesus feilet ikke. Om han noensinne har mistet noe på gulvet eller ikke, vet jeg ikke, og har heller ikke bruk for å vite det. For skriften sier ikke noe om dette. Og da skriften er fullt ut troverdig og tilstrekkelig, har vi ikke bruk for den informasjonen. Forfatteren gjør Jesus til en som feiler slik som vi feiler. Her skjer det bare på et uskyldig område, men problemet er det bildet som leseren sitter tilbake med av Jesus. For det er ikke lenger et bilde som er i overenstemmelse med skriften. Vi har et bilde av en Jesus som kan gjøre feil slik vi selv kan. Den Gud som skapte universet og opprettholder det, er her ikke i stand til å bære en skål. Det medfører noen alvorlige konsekvenser for ens gudsbilde, og setter begrensninger på hva Gud er i stand til. En annen gud Men det er flere ting som viser at de tre personene som skal utgjøre guddommen, ikke er basert på Bibelens ord. Dermed bryter William Paul Young det andre av De ti bud.

Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.

Andre mosebok 20.4-5a
Young ”maler” nemlig et helt annet bilde av Gud enn det vi ser i Bibelen. Bibelen har et ord for det, nemlig avgudsdyrkelse, og det har aldri vært i orden. Hverken i det gamle eller det nye testamente. Det bilde han ”maler” er i stedet en gud som er skapt i vårt bilde. Det er ikke snakk om den Gud som har skapt oss i Sitt bilde.
Hvem kan lese boken?Etter og under lesingen av ”Skuret” ble jeg mer og mer overbevist om at man ikke kan lese boken og se den som en god bok, hvis man er en gjenfødt kristen. En sann kristen har en salvelse på innsiden, som vil vise oss at det er noe galt. Det er det Johannes taler om i sitt første brev kapittel 2.27:

”Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere.”

Jeg kan likevel godt forestille meg at noen kristne har valgt å overhøre den salvelse som viser dem at der er noe galt. Det kan jo være vanskelig for noen å tro på den indre overbevisning som er i overenstemmelse med skriften, når ens pastor eller andre fremtredende folk fra kirkene har uttalt seg positivt om denne boken. Uttalelser som viser at disse folks forhold til Guds ord og dermed Gud, på tross av at deres berømmelse i kirkene, ikke hviler på skriften, men på følelser. For denne boken bygger på følelser, og ikke på det som Gud har åpenbart i sitt ord.
11 problematiske punkter Nedenunder vil jeg vise hva som ellers står i denne boken, som ikke er i overenstemmelse med Bibelen. Vel å merke punkter som skal tas alvorlig, og ikke er noe kristne kan velge å ignorere uten at det medfører problemer. Jeg har samtidig vist hvor det står i den norske oversettelsen. Det i kursiv er sitert fra Skuret. Det med fet skrift, er hva Bibelen sier om emnet. 1.Gud Fader blev korsfestet sammen med Jesus. – Side 101 Tro ikke at det sønnen min valgte å gjøre, ikke kostet oss dyrt. Kjærligheten etterlater seg alltid dype spor,» slo Hun mildt og stille fast. «Vi var der sammen.» (Mack undrer seg over at Pappa har noen sår på håndleddene, som Pappa her sier kommer fra korsfestelsen (red.)) Mack ble overrasket. ”På korset? Vent nå lidt. Jeg trodde du forlot ham – ‘Min Gud, Min Gud hvorfor har Du forlatt Meg?….. (Pappa svarer) ”Dere har misforstått mysteriet i det der. Uansett hva han følte i det øyeblikket, forlot jeg ham aldri.” Guds øye er rent og ikke tåler synd, sier Bibelen, og Gud ikke ville se på sin enbårne sønn, da han hang på korset og bar vår synd. (Habakuk 1:13; Matt. 27:46). 2. Gud sier i boken at han er begrenset av sin kjærlighet og derfor ikke kan utøve rettferdighet. – Side 101-102. Bibelen erklærer, at Guds kjærlighet og Hans rettferdighet er to sider av samme sak – på like vilkår en del av Guds personlighet og av Guds karakter. (Esaja 61:8) 3. På korset tilgav Gud hele menneskeheten, uansett om de angrer eller ikke. Noen velger et fellesskap med Ham, men han tilgir dem alle uten hensyn til deres standpunkt. – Side 226-227. Jesus forklarte, at kun de som kommer til Ham, vil blive frelst. (Joh. 14:6) 4. Hierarkiske strukturer – uansett om det er i kirken eller i regeringen eller ellers i samfunnet – er av det onde. – Side 122. Vår Gud er ordenens Gud. (Job. 25:2) 5. Gud vil aldri dømme mennesker for deres synder. – Side 119. Guds Ord inviterer igjen og igjen mennesker til å flykte fra Guds dom og tro på Jesus Kristus, Hans sønn. (Rom. 2:16; 2. Tim. 4:1-3) 6. Det er ikke en hierarkisk struktur i guddommen, kun en sirkel av enhet. – Side 122. Bibelen sier, at Jesus underordnet seg Faderens vilje. Dette betyr ikke at den ene person er høyere eller bedre enn den andre; bare unik. Jesus sagde: ”Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk.» J»eg er her for å adlyde min Far». Jesus sa også: «Jeg vil sende dere Talsmannen [Den Hellige Ånd]». (Joh. 4:34, 6:44, 14:26, 15:26) 7. Gud underordner seg menneskelige ønsker og valg. – Side 146. Jesus sier til Mack: ”Overgivelse handler ikke om autoritet og er ikke underkastelse – alt sammen handler om et fellesskap fylt av kjærlighet og respekt. Faktisk er vi overgitt til deg på den samme måten.” Det er langt fra Gud å underordne seg oss. Jesus sa: «Men
trang er den porten og smal er den veien som fører til livet». Vi må underordne oss Ham i alle ting – til Hans ære og på grunn av, det Han har utrettet for oss. (Matt. 7:13-15)
8. På grunn av kjærlighet vil rettferdigheten aldri skje fyldest. – Side 175. Bibelen lærer oss at når Guds kjærlighet blir avvist, og når frelses-tilbudet blir forkastet, må rettferdigheten skje fyldest. Ellers har Gud latt Jesus Kristus dø på korset uten grunn. (Rom. 3:22-26) 9. Jesus går sammen med alle mennesker på deres forskjellige veier til Gud, og det betyr ikke noe hvilken vei man kommer til Ham. – Side 194. Jesus sa: ” Jeg er Veien, Sannheten og Livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.” (Joh. 14:6) 10. Gud er blitt fullstendig forsonet med verden gjennom Jesu død og oppstandelse. – Side 207 For verden slik den nå er, går under. (1 kor 7.31). Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» (Joh 1.10-11) Jesus sa: ”Den som tror på Sønnen, har evigt liv; den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.” (Joh. 3:15; 3:36; 5:24; 6:40) 11. Bibelen er ikke troverdig, da den reduserer Gud til et stykke papir. – Side 68 (viser seg implisitt flere andre steder i boken, f.eks på side 212, men dette stedet kan fortolkes forskjellig. Bibelen er innblåst av Gud. Det er ganske mange menn som har satt pennen til papiret (så og si), hver av forskjellig profesjon og med forskjellig bakgrunn, men Den Hellige Ånd innblåste Guds ord i deres arbeide. Disse menn skrev det samme budskap fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring (2. Tim. 3:16). Men det er ikke tilfellet for forfatteren av «Skuret», da den inneholder et helt annet budskap enn Bibelen inneholder.

Mormonere (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige)

Når du snakker til våre mormonske venner om religiøse spørsmål, er det ikke uvanlig å høre dem fortelle oss: «Vi er kristne, akkurat som deg.» Det kan være mange grunner til et svar som dette. Kanskje mormonerne du snakker ikke egentlig forstår hva kristne har trodd på gjennom århundrene, eller det kan være at de egentlig ikke er kjent med det deres egen kirke står for. Det kan være at fordi både «vanlige kristne» og mormonere deler et ønske om å leve moralske liv, og at dette kvalifiserer dem til tittelen «kristen.» Imidlertid er denne påstanden tilbakebevist av det faktum at mange religioner vektlegger et sunt moralsk liv som en del av sin tro. Kristendommen, som en religiøs tro, er kjent for sin lære (doktrine), og ikke nødvendigvis for oppførselen til sine tilhengere (selv om jeg håper at kristne i sin tro reflekterer kristen moral i sin praksis).

En ting jeg har funnet, er at i de fleste tilfeller er det er svært sjeldent at den gjennomsnittlige siste-dagers-hellige er i stand til fullt ut å forklare den unike læren i mormonismen. I Mormoner-kirken har det vært lært at melk må gis før kjøtt. Siden mange mormonere vet at noen av deres unike læresetninger vil bli stilt spørsmål ved av deres evangeliske bekjente, gir de ofte en forklaring på mormonsk tro som er alt annet enn presis.

Det er vanskelig å forstå hvorfor mormonere vil si at de er kristne «akkurat som oss» gitt at grunnlaget for deres kirke forutsetter at alle bekjennende kristne kirker utenfor «siste dagers hellige»-kirken er i en tilstand av frafall. Tror da personene som gjør disse påstandene, at de også er «frafalne»? Uansett må du stille deg selv noen viktige spørsmål før du automatisk kan akseptere forestillingen om at de forskjeller som skiller kristne fra mormonere er ubetydelige. For eksempel, hvis din Mormonske venn egentlig er en «kristen akkurat som deg», betyr det at du mener:

 Gud har ikke alltid vært Gud?

Joseph Smith, grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige lærte bort at

«Vi har trodd og ment at Gud var Gud fra evighet. Jeg vil motbevise den ideen, og ta bort sløret, slik at du kan se. Disse ideene er uforståelige for noen, men de er enkle. Det er det første prinsipp i evangeliet å kjenne Guds karakter med sikkerhet, og å vite at vi kan snakke med ham som en mann samtaler med en annen, og at han var en gang en mann som oss «(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345, også sitert i Evangeliets Prinsipper, p.305).

I kontrast til dette sier Salmene 90:2

«Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.»

Gud er et herliggjort, perfeksjonert menneske med en kropp av kjøtt og bein?

Joseph Smith sa,

«Gud selv var en gang som vi er nå, og er en opphøyet mann, som sitter på tronen i den fjerne himmelen! Det er den store hemmeligheten. Hvis sløret revnet i dag, og den store Gud som holder denne verden i dens bane, og som opprettholder alle verdener, og alle ting ved sin makt, gjorde seg synlig ,-jeg sier, hvis du skulle se ham i dag, ville du se ham som en mann i samme form som dere selv med både personlighet, utseende, og egenskapene som en mann, for Adam ble skapt i samme fasong, bilde og likhet med Gud, og mottok instruksjon fra, og gikk, snakket og konverserte med ham, som en mann snakker, og kommuniserte med hverandre«(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345. Også sitert i Achieving a Celestial Marriage, p.129).
The Doctrines of Covenants,  som anses av Siste Dagers Hellige å være en del av Skriften, lærer at, «Faderen har en kropp av kjøtt og ben like følbart som menneskets» (130:22).

Jesus lærte at Gud Faderen var ikke en mann i det hele tatt. Faktisk sier Jesus i Johannes 4:24 :

«Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

Gud er bare en blant mange guder? 

Joseph Smith sa: «Jeg ønsker å erklære at jeg alltid og i alle menigheter når jeg har forkynt om emnet Guddommen, har det vært et mangfold av guder. Det har blitt forkynt av de eldste i femten år» (Discourses of the Prophet Joseph Smith, side 35).

Brigham Young, den andre presidenten i Siste Dagers Hellige-kirken, uttalte en gang,

«Hvor mange guder det er, vet jeg ikke. Men det var aldri en tid da det ikke var guder og verdener, og da menneskene ikke gikk gjennom de samme prøvelsene som vi nå går gjennom. Denne kursen har vært fra evighet, og det er og vil være i all evighet. Du kan ikke fatte dette, men når du kan, vil det være en sak til stor trøst for deg«(Brigham Young, Journal of 7:334 Discourses 8. oktober 1859).
Men, Jesaja 44:6,8 forteller oss at Bibelens Gud ikke kjenner noen andre guder.

«Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud … Er det noen Gud ved siden av meg? Jeg vet ikke om noen annen klippe.»

Gud er gift?

Gordon B. Hinckley, mormonismen sin 15. president, bemerket en gang i en konferansemelding: «Logikk og fornuft vil sikkert foreslå at hvis vi har en Far i himmelen, har vi en mor i himmelen. Den læren hviler godt i meg» («Døtre av Gud, «Daughters of God,” Ensign (Conference Edition), November 1991, side 100. Dete er også sitert i «The Teachings of Gordon B. Hinckley», side 257).

Mormonerapostelen Bruce R. McConkie skrev,

«Implisitt i den kristne sannhet at alle mennesker er åndsbarn av en evige Fader, er vanligvis den uuttalte sannheten at de også er avkom av en evig mor. En opphøyet og herliggjort Mann av Hellighet (Moses bok 6:57) kunne ikke være en far med mindre en kvinne av lik herlighet, fullkommenhet og hellighet var assosiert med ham som en mor. Unnfangelsen av barn gjør en mann til en far og en kvinne til en mor om vi har å gjøre med mannen i hans dødelige eller udødelige tilstand «(Mormons Lære, side 516).

Akkurat på samme måte som at det er ingenting i mormonismens unike skrift som nevner at Gud er gift med en «himmelsk mor,» er det ingenting som kan underbygge en slik lære i Bibelen heller.

Jesus er Lucifers åndelige bror?

Den 12. Mormonerpresident Spencer W. Kimball skrev,

«Lenge før du ble født, ble et program utviklet av skaperne … De viktigste personlighetene i dette store dramaet var en far Elohim, fullkommen i visdom, dømmekraft og person, og to sønner, Lucifer og Jehova. «(Teachings of Spencer W. Kimball, side 32-33).
Siden Det nye testamente hevder at det var gjennom Jesus er alt blitt skapt (Johnannes 1:3; Kolosserbrevet 1:16, 17), er det vanskelig å anta en slik familiær sammenheng. Lucifer er beskrevet som en engel og engler, ifølge Salme 148:1-5, er skapte vesener, ikke pro-skapte vesener i en seksuell forstand.

Jesus er den bokstavelige «Guds sønn» som ble født naturlig ved en udødelig far? 

I en brosjyre utgitt av Siste Dagers Helli- kirkens første presidentskap, sies det:

«Jesus Kristus er Guds Sønn av Elohim både som åndelig og kroppslig avkom. Det vil si, Elohim er bokstavelig talt Far av ånden i Jesus Kristus og også av kroppen hvor Jesus Kristus utførte sin misjon i kjødet, og hvis kropp døde på korset og etterpå ble tatt opp av prosessen med oppstandelsen, og er nå det udødeliggjorte tabernakel av den evige ånd av vår Herre og frelser» («The Father and The Son; A Doctrinal Exposition by The First Presidency and The Twelve,» 30. Juni, 1916. Gjengitt i «Articles of Faith», side 421).

Mormonerapostelen Bruce McConkie lærte at Gud steg ned fra sin trone for å «slå seg sammen med en som er begrenset og dødelig for å bringe frem, på samme måte som kjødet» (Bruce R. McConkie, The Mortal Messiah: From Bethlehem to Calvary, 1:315).

Bibelen beskriver inkarnasjonen av Kristus som et mirakel kjent som jomfrufødselen. Maria, Jesu mor ble gravid uten hjelp av mannen, hverken kroppslig eller på annen måte (Lukas 2:35).

Kristne er frelst av nåde kombinert med gjerninger? 

Mormons bok lærer i 2. Nephi 25:23, «For vi arbeider flittig med å skrive, å overbevise våre barn, og også våre brødre, å tro på Kristus, og bli forsonet med Gud, for vi vet at det er av nåde at vi er frelst, etter alt vi kan gjøre. »

President Spencer W. Kimball sa:

«En av de mest villedende doktriner stammer fra Satan, og som er løftet fram av mennesket, er at mennesket er frelst av Guds nåde alene, at troen på Jesus Kristus alene er alt som er nødvendig for frelse» («12th Prophet Spencer W. Kimball, The Miracle of Forgiveness», side 206; også sitert i «The Book of Mormon Student Manual», religion 121 og 122, 1996, side 36). .
Selv om kristne er frelst «til gode gjerninger» (Efeserne 2:10), kan ikke gode gjerninger rettferdiggjøre, eller gjøre den troende høyere ansett ovenfor Gud. Apostelen Paulus gjorde dette veldig klart da han skrev:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» (Efeserne 2:8-9).

Nåde er gitt av Gud bare etter at en person har nektet seg selv all ugudelighet? 

BYU professor Clyde J. Williams sa da han skrev for Mormonermagasinet Ensign,

«Det perfekte forholdet mellom Kristi forsonende nåde og den lydige innsatsen til menneskeheten er mektig oppgitt av Nephi: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst, etter alt vi kan gjøre» (2. Nephi 25:23). Videre er vi invitert til å «komme til Kristus og bli fullkomne i ham» Når vi fornekter oss selv «all ugudelighet, da og bare da» er hans nåde tilstrekkelig for oss (Moroni 10:32) (“Plain and Precious Truths Restored,” Ensign, Oktober 2006, side 53).
Mormonerapostlen Bruce McConkie skrev: «Og med mindre menn har muligheten til å velge å gjøre godt og arbeide rettferdig – og faktisk gjør det, kan de ikke bli frelst. Det fins ingen annen måte«(The Mortal Messiah 1:406).

Men i hans pastorale brev til Titus, skrev apostelen Paulus dette om den troendes frelse:

«Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd»

Han fortsatte med å skrive at denne store godhet var rikelig

«øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi ved hans nåde skulle stå rettferdige for Gud og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»(Titus 3:5-7 ).

Mennesker kan bli guder? 

Ifølge Encyclopedia of mormonismen,

«Logisk og naturlig, er det ultimate ønske hos et kjærlig Høyeste vesen å hjelpe sine barn til å nyte alt som han nyter. For Siste Dagers Hellige, betegner begrepet «guddommelighet» oppnåelsen av en slik tilstand, en av å ha alle guddommelige egenskaper og gjør slik Gud gjør og være som Gud «(2:553).

Brigham Young erklærte

«Herren skapte deg og meg for det formål å bli Guder som seg selv, når vi har blitt godkjente i vår nåværende kapasitet, og vært trofast med alle ting han setter inn i vår besittelse. Vi er skapt, vi er født for det uttrykkelige formål å vokse opp fra det lave stadiet manndom, til å bli guder lik vår Far i himmelen. Det er sannheten om det, akkurat som det er«(Brigham Young 8. august 1852, Journal of Discourses 3:93).
Historisk har en slik forestilling vært ansett blasfemisk av kristne. Aldri har kristne lært at menneskeheten har kapasitet til å bli ontologisk lik Gud. Som Gud selv sa gjennom profeten Jesaja:

«Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme» (Jesaja 43:10).

Mennesker må tro at Joseph Smith var en Guds profet for å komme til himmelen? 

«Det er i enhver betydning ingen større profet enn Joseph Smith … Joseph Smith var en profet, og all bakvaskelse og forhåpninger om det motsatte kan ikke motsi det faktum. Alle som har bekymringer for hans evige sjel bør gi oppmerksomhet til denne meldingen. Enhver mann som har levd siden dagene Joseph Smith levde er underlagt å akseptere ham som en profet fra Gud for å inngå i vår himmelske fars tilstedeværelse «(A. Theodore Tuttle, “Joseph Smith re-established fullness of true gospel, Church,” Church News, 17. mars, 2001, side 14).

Dette stemmer med hva Brigham Young sa i 1859:

«Fra den dag Prestedømmet ble tatt bort fra jorden til den avviklende scene av alle ting, må hver mann og kvinne har sertifikat for Joseph Smith, junior, som et pass til inngangen inn i herskapshuset hvor Gud og Kristus er – jeg med deg og du med meg. Jeg kan ikke gå dit uten hans [Joseph Smith] samtykke» (Brigham Young, 9. oktober 1859, Journal of Discourses 7:289).
Bibelen erklærer at Jesus er den kristnes levende profet og det er Jesus som kristne må lytte til og adlyde (5. Mosebok 18:15, Johannes 5:46, 6:44, 7:40, Apg 3:22, 23; 07:37 ; Hebreerne 1:1-2). Dommen har blitt gitt til Jesus alene ved Faderens autoritet.

«Og Far dømmer ingen, men har overlatt hele dommen til Sønnen» (Johannes. 5:22).

Kristendommen opphørte å eksistere etter de tolv apostlenes død? 

Ifølge Siste Dagers Hellige-kirkens manual Evangeliets Prinsipper,

«En etter en ble apostlene drept. På grunn av forfølgelsen kunne ikke overlevende apostler møtes for å velge og ordinere menn til å erstatte de som var døde. Til slutt var lokale prestedømsledere de eneste som hadde myndighet til å dirigere de spredte grener av Kirken. Den perfekte organiseringen av Kirken eksisterte ikke lenger, og forvirring fulgte. Flere og flere feil krøp inn i Kirkens lære, og snart var ødeleggelsen fullført. Tiden da den sanne kirke ikke fantes på jorden kalles det store frafallet»(Evangeliets Prinsipper, side 105,).
Men Jesus lovet å være med sin kirke til «verdens ende (eller alder)» (Matteus 28:20).

Apostelen Johannes er fortsatt i live? 

«Doctrine and Covenants» 7:1-3 sier,

«Og Herren sa til meg: Johannes, min elskede, hva ønsker du? For hvis du spør om hva du vil, skal det gis deg. Og jeg sa til ham: Herre, gi meg makt over døden, så jeg kan leve og bringe sjeler til deg. Og Herren sa til meg: Sannelig, sannelig, jeg sier deg at siden du begjærer dette skal du vente til jeg kommer i min herlighet, og du skal profetere foran nasjoner, slekter, tungemål og folk» 
BYU Professor Robert Millet bemerket at ikke bare var apostelen Johannes ennå i live, men at de tre» nephittene» som nevnes i Mormons bok også lever i dag i en annen tilstand.

«Vi vet fra Mormons bok (se 3. Nephi 28:6) og fra moderne åpenbaring (se D&C 7) at Johannes ble oversatt-endret til en jordisk tilstand, slik at han ikke lenger er offer for virkningene av syndefallet, herunder fysisk lidelse, kroppslig forfall og død. Som de tre nephittene, er han fortsatt i tjeneste blant folkene på jorden og vil forsette med det inntil Jesus Kristi andre komme, da han og de vil bli endret fra dødelighet til udødelighet (se 3. Nephi 28:8, 27 – 30)»(«Selected Writings» av Robert L. Millet: «Gospel Scholars Series», side 85).
Jesus har aldri avgitt et slikt løfte. Det er klart at en slik konklusjon er basert på en misforståelse som Johannesevangeliet korrigerer i Johannes 21:22, 23.

Indianerne er «jødiske»? 

Joseph Smith sa

«At Amerika i gammel tid har vært bebodd av to ulike raser av mennesker. De første ble kalt jaredittene og kom direkte fra Babels tårn. Den andre kom direkte fra byen Jerusalem, omtrent seks hundre år før Kristus. De var hovedsakelig israelitter av etterkommerne til Josef. Jaredittene ble utryddet på den tiden israelittene kom fra Jerusalem, som arvet landet av dem. Den viktigste nasjonen i den andre rase falt i kamp mot slutten av det fjerde århundre. Resten er indianerne som nå bebor dette landet.»(Joseph Smith, Times and Seasons 3:707).

Harold B. Lee, mormonismen sin 11. president uttalte,

«Indianerne på det amerikanske kontinent er etterkommere av stammene Efraim, Juda, og Manasse, blir vi fortalt av Mormons bok. (Omni 15-19;. Jeg Nephi 5:14-16) Deres mørke hud er en forbannelse satt over dem på grunn av deres overtredelser, som på en dag som skal komme for deres etterkommere, skal løftes bort og de vil bli hvite og tiltalende idet de aksepterer evangeliet og vender seg til Herren» («Decisions for Successful Living», side 166-167.)
Genetiske bevis benekter en slik kobling. Moderne data konkluderer med at amerikanske indianere ikke er av hebraisk opphav, men er i stedet av asiatisk avstamning.

Edens hage lå i Missouri? 

Mormonerapostelen John A. Widtsoe skrev,

«De Siste Dagers Hellige vet, gjennom moderne åpenbaring, at Edens hage var på det nordamerikanske kontinentet, og at Adam og Eva begynte sin erobring av jorden i den øvre delen av det som nå er delstaten Missouri. Det virker veldig sannsynlig at barn av våre første jordiske foreldre flyttet nedover langs det fruktbare, hyggelige landet i Mississippi dalen. De store flommene som ofte skjer der gjør beskrivelsen i 1. Mosebok svært sannsynlig faktisk. Og hvis historikeren så flommen der, er det ikke usannsynlig at vannet dekket de høyeste punktene eller toppene, for fjellene er mer som åser der» (Evidences and Reconciliations, side 127).
Milton R. Hunter, en Mormon 70, uttalte, «Fra det foregående bevis, er det sikkert at Edens Hage lå i Amerika,i det som i dag er kjent som staten Missouri, og trolig den tilstøtende regionen» («Pearl of Great Price Commentary», side 109).

Ovennevnte representerer bare en liten mengde av de mange motstridende oppfatninger mellom mormonismen og bibelsk kristendom. Min bønn er at du tar deg tid til å nøye studere kravene Mormonerkirken gjør på sannhet, og sammenligne dem med hva Bibelen allerede erklærer. Ved å gjøre det vil du være bedre forberedt til å se hva mormonismen handler om.

Samboerskap – et dårlig alternativ

(fritt etter kronikk i VL av Øivind Benestad; prosjektleder
MorFarBarn, forøvrig kopiert fra lillesandfrikirke.no)

Stadig flere nordmenn, også kristne, har problemer med å akseptere at det er noen vesentlig forskjell på samboerskap og ekteskap. De aller fleste kirkesamfunn har hittil vært tydelige på at samboerskap ikke er i pakt med Guds vilje for samliv i Bibelen. Samboere får f.eks ikke stillinger i Den norske kirke. Jeg mener kirken bør holde fast på sin avvisning av samboerskap som bibelsk og etisk forsvarlig. Når kirkens teologi og praksis stadig oftere problematiseres i disse spørsmålene er det grunn til å spørre: Er det Den Hellige Ånd eller tidsånden som bærer argumentasjonen? Kommer en til nye konklusjoner fordi en er gått dypere inn i Skriften, eller skifter en mening fordi det er ubehagelig å være umoderne og motkulturell? Finnes det bibelske grunner for å hevde at ekteskapet mellom mann og kvinne ikke lenger står i noen særstilling som Guds design for famlien?

Samboerskap mangler mye av den beskyttelse som ekteskapet gir begge parter i forholdet. Samboerskap gir på ingen måte en sikkerhet som svarer til den investering og utlevering som partene gjør i forhold til hverandre. Fordi forpliktelsen i utgangspunktet er så svak, blir det lettere i et samboerskap å velge minste motstands vei når vanskene melder seg. Hvis paret har sikret seg med en samboerkontrakt, er forholdene allerede så likt et ekteskap at det er god grunn til å spørre: Hvorfor ønsker de ikke å gifte seg? Er de bundet av et urealistisk frihetsideal der individets selvrealisering står i fokus? En slik tankegang kolliderer med Bibelens verdier.

Trofasthet og forpliktelse er nøkkelord i alt ansvarlig samliv. I kristen samlivsetikk må disse ordene løftes høyt. Ektepar lover «Jeg vil satse 100% på forholdet vår og være trofast inntil døden skiller oss.» Samboere sier: «La oss prøve og se. Går det ikke, får vi heller skille lag.» I følge Bibelsk etikk er samboerskap en for løs og uforpliktende måte å ordne samlivet mellom mann og kvinne på. En av de aller viktigste i menneskelivet, og også en av de mest sårbare trenger sterkere strukturer og mekanismer innebygget enn det samboerskap gir. Det gjelder både for voksne og for eventuelle barn.

Mange unge forteller at de flytter sammen for å «prøve om de passer sammen». En del ser på samboerskap som et «prøve-ekteskap». Men går det an å elske på prøve uten at noe av kjærlighetens vesen går tapt? Ekte kjærlighet mellom mann og kvinne forutsetter helhjertet vilje og forpliktelse. Disse kvalitetene (og mange flere) kan godt prøves uten at en lever sammen seksuelt. Fordi erotikken lett overdøver faresignaler som paret burde tatt på alvor, vil et kjærlighetsforhold uten fullt seksuelt samliv ofte gi et mer realistisk bilde av hvor ekte og slitesterk kjærligheten er. «Jeg elsker deg så høyt at jeg er villig til å vente med sex til vi gifter oss.»

Mange lever på en illusjon når de tror samboerskap vil hjelpe dem til å forberede seg på ekteskapet. Sannheten er faktisk stikk motsatt: Studier viser at ektepar som har vært samboere før de giftet seg, skiller seg oftere enn ektepar som ikke har vært samboere. En fersk rapport fra England dokumenterer at risikoen for skilsmisse øker med 60% hvis paret har vært samboere først. Dersom paret får barn, blir prosenten ennå høyere. Rapporten avliver myten om at samboerskap er en god forberedelse til ekteskapet.

Ekteskapet utfordres av samboerskap i forkant og skilsmisse i etterkant. På
hver sin måte undergraver de det stabile ekteskapet. Det finnes ikke grunnlag
for å hevde at samboerskap forebygger skilsmisser, snarere tvert i mot.
Frekvensen av skilsmisser har økt parallelt med at samboerforhold er blitt
stadig mer vanlig. Samboerskap har gjort terskelen lavere for å gå inn i nye
forhold, men på samme måte er også terskelen for å gå ut av et forhold blitt
lavere.

Utbredelsen av samboerskap både i Norge og andre vestlige land har sin forutsetning i 1960- og 70-tallets seksuelle revolusjon. Seksuell utfoldelse er blitt mer og mer løsrevet fra forpliktende og varige forhold. Å gå til sengs med kjæresten noen dager eller uker etter at noen har blitt kjent, er nå rimelig vanlig. Veien til samboerskap blir dermed svært kort. Skole, NRK og hele ungdomskulturen forkynner at uforpliktende sex er «sunt og naturlig». Da er det ikke til å undres over at en del kristne blir forført til å tro at samboerskap er en god samlivsform. Det er jo «slik moderne mennesker lever».

Vår situasjon i dag er kanskje ikke så moderne som mange tror. Apostelen Peter
og Paulus skrev f.eks. i sine brev til kristne i en kultur med utbredt
«frigjøring på det seksuelle området:» oppløsning av famliestrukturer,
homoseksualitet, løse parforhold, hor, prostitusjon og så videre. Korinterbrevet
i Det nye testamente gir oss et levende bilde av situasjonen. Apostlene og
oldkirken proklamerte ikke tilpasning til samfunnets moral og omtolking av Guds
bud som løsningen for de kristne. Tvert imot: de insisterte på at de kristne
måtte våge å være annerledes. Dessuten skulle de vise at Guds vilje er på livets
side.

Ifølge Bibelen er ekteskapet Guds ordning for samliv og seksualitet. Bibelen legger vekt på følgende elementer når et par inngår ekteskap:

i) De avgir et offentlig troskapsløfte.
ii) De danner en ny sosial enhet.
iii) De innleder det fulle seksuelle samliv.

Diss tre punktene er fundamentale i bibelsk tankegang og må være utgangspunktet for kristen samlivsetikk. Fra første til siste side taler Bibelen klart om det livslange ekteskapet som den samlivsform Gud har innstiftet mellom mann og kvinne. Grunnleggende utsagn og samliv og kjærlighet står alltid i sammenheng med ekteskapet. Vi finner dem dessuten i så sentrale tekster som Skapelsesberetningen, De ti bud, Bergprekenen og i etisk veiledning til de første menighetene. Felles for alle disse tekstene er ønsket om å bygge og verne om forpliktende og livsvarig samliv mellom mann og kone. Positiv omtale av uforpliktende og uformelt samliv utenfor ekteskapets rammer finnes ikke.

Når en del kristne tror at Bibelen ikke sier noe om samboerskap, glemmer de at Det nye testamente over 30 ganger advarer mot seksuell umoral, også kalt utukt eller «hor». I Bibelen har «hor» lite med horer og prostitusjon å gjøre, men med alle seksuelle forhold som bryter ut/inn av ekteskap. I samfunnet generelt er kanskje kampen for Kirkens syn på ekteskap og samboerskap tapt, inntil videre. De som ønsker å innrette livet sitt etter Jesu bud og budskap, har imidlertid en annen målestokk. Den handler om å finne og gjøre Guds vilje, slik vi finner den i Bibelen. Intet mer og intet mindre. Utfordringen fra Jesus gjelder også sex og samliv.

Hjemmet som trosformidler

Noen av dere som leser dette har sikkert barn og er kristne selv, og har tenkt mye mer over dette temaet enn meg. Jeg har ikke barn, og jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem. Nå vil antageligvis noen dra en «Du måkke’ komme her og komme her», men jeg vil si at jeg føler jeg har litt jeg skulle ha sagt om dette emnet, til og med før jeg får barn.

Det handler om hjemmet som trosformidler. Det handler om dine barn, det handler om deg, og det handler om Jesus.

Den korteste veien mellom Gud og barnet ditt, er deg. Som forelder har du en gudgitt autoritet overfor dine barn, alltid.

Han skal vende fedrenes hjerter til barna
og barnas hjerter til fedrene

(Malaki 4, 6)

Guds hjerte er vendt mot oss, og fedrenes hjerte er vendt mot barna. Hvis vi retter våre hjerter mot vår Far, så tror jeg vi er inne på rett spor.
Som foreldre har man ansvar for det åndelige livet i hjemmet. Jeg vet at mange av oss er flinke til å ta ansvar på jobben og i menigheten, men tar vi ansvaret vårt hjemme?

Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. 5 Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?

(1. Timoteus 3, 4-5)

Kanskje er det på tide å omvende seg, ikke bare i kirkebenkene, men også hjemme?
Troen har sitt viktigste festepunkt i hjemmet.
Tro kan ikke arves, den må fødes.
Vi kan ikke få barna til å tro, men vi kan påvirke trosklimaet og legge til rette for at det skal gå an å tro. Du kan i ditt hus skape en ramme som gjør at de som bor i huset opplever det enklere å ta imot Jesus.

Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg.

(2. Timoteus 1,5)

Jeg husker jeg hørte et bra sitat en gang om barneoppdragelse:
«Det er to verdier vi bør gi til barna. Det ene er røtter, det andre er vinger.»

Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn

(5. Mosebok 6, 6-7a)

Det handler om å gi barna røtter, så de vet hvor de hører til, og vinger så de kan prøve seg på egen hånd. Begge disse er vanskelig, og krever noe fra dere. Ikke gi barna dine falsk trangsyn. Gi dem vinger!

«Vår største og første oppgave er derfor i hjemmet. Det gjelder husandakten, men enda mer vårt persolige kristenliv i hjemmet.» sa Andreas Lavik i 1905. Det handler om mye mer enn å be for maten eller når man legger barna, eller om å lese husandakt. Det handler om å tro på Jesus, og ønske han velkommen inn i huset ditt!
Der Jesus er en del av hjemmet, er hjemmet en kirke!

Forskning viser at det åndelige trosgrunnlaget er lagt i 13-årsalderen. Det du tror som 13-åring, vil du også tro som 50-åring. Det finnes heldigvis unntak. Jeg ble kristen da jeg var 17 år, og takk Gud for at folk i alle aldre blir frelst!
Poenget er at mange foreldre ikke tror at barna er i stand til, eller ikke klare til å ta moralske og åndelige valg før i 13-14 årsalderen.
Tenåringene selv sier at de har landet.

Statistisk sett er det større sjense for frafall dersom man blir omvendt etter fylte 13 år. Troen blir grepet mer enn den blir lært, og da kan jordsmonnet troen blir sådd i være for uttørket.
Du som forelder blir på en måte pensum for dine barn, mer enn det du lærer dem. Måten du lever på hjemme og ellers blir studert av dine barn, og de tar det mer til seg enn alt du måtte klare å fortelle og forklare i løpet av hele livet ditt.

Jeg har funnet fire nøkler for å skape et godt trosklima i hjemmet.
– Gode og omsorgsfulle samtaler
– Hengivenhet
– Felles tjenesteprosjekt
– Ritualer og tradisjoner

For å ha størst mulig påvirkningskraft på våre barn må vi ha Jesus først i våre liv. Du kan ikke gi dem det du ikke har selv. Se på det å være forelder som en gave fra Gud. Barna er den største misjonsmark vi noen sinne vil komme i kontakt med!

Vis totalengasjement! Ha samsvar mellom lære og liv. Gjenta det samme flere ganger! Fortell en gang til!
Plan og mål må repeteres. Husk at de yngste er glade i liturgi!
Sett konsekvente grenser. Det er veldig lurt at mor og far har de samme reglene og grensene.
Tør å være voksen. Tør å være forelder. Du skal ikke være ditt barns beste venn. Du kan ha et godt vennskap med dine barn, men du skal ikke være bestevenn. Du skal være forelder. Det er en annen rolle. Det handler om å være en rollemodell. Ikke perfekte, men ekte. Det skaper klima for tro.
Forklar tro og verdier, les fra Bibelen, begrunn det du mener.

Barn imiterer roller, for deretter å identifisere seg med dette. Deretter internaliserer de og gjør det til sitt eget.

Det viktigste vi som kristne i et kristent fellesskap kan gi til barna, er foreldre som ber for og med dem, og til å hjelpe til slik at ekteskapene blir gode og varige!